Jeg skulle gitt mye for å kunne kle på meg regnklær og gå meg en tur.
Høre hvordan dråpene lager trommelyder på hetta mi,
og lyden av knitrende grus under joggeskoene.
Jeg kan enda føle hjertet dunke fortere jo lenger opp jeg nærmet meg,
fjellet ventet i det fjerne.
På den samme stien gikk jeg nesten daglig,
hver busk og hvert tre var som en kjær gammel venn.
Naturen ga meg det jeg trengte aller mest,
en indre ro og en etterlengtet liten stund for meg selv.
Bare meg og en trofast gammel venn,
han går logrende fremfor meg og leder vei.
Vi går i stillhet, der og da taler vi samme språk.
Vi går i stillhet på en sti som mange har gått før oss.
Men nå kan jeg ikke lenger, en sti har mistet en følgesvenn.
Hver dag ser jeg det, jeg trenger bare åpne døren før det åpenbarer seg.
Det er som jeg kan høre det rope på meg,
fjellet ligger der i all sin prakt og roper mitt navn.
Mitt fjell, vårt fjell.
Meg og barna løp lykkelig opp fra vår hage.
Et lite fjell som ga oss stor lykke,
men nå kan jeg bare se på det fra min stue…
Godt med minner, men trist med det man ikke kan gjøre igjen. I alle fall ikke på samme måte som før. Sender over en klem <3
Tusen takk Frodith , gode minner er alltid godt å ha 💛