Mammahjertet sprekker av stolthet…

I flere uker har han øvd, på stuegulvet har han vist meg alt han har lært.
Men la oss nå skru klokken litt tilbake, det er nemlig ikke så lenge siden sist hele startet.
I fjor høst begynte en liten gutt på Taekwondo, og siden har det gått slag i slag. En liten gutt fant seg fort til rette i taekwondo klubben, og er det en ting en liten gutt ikke mangler så er det mot.

For der andre på hans alder ikke vil være med på turneringer som klubben arrangerer to ganger i året så er ikke vår gutt vanskelig å be. Han vil delta på alt, og selv om det er mange som står rundt og ser på han så nøler han ikke i det hele tatt. Ikke skjønner jeg hvor han tar motet i fra, om jeg skulle ha gjort det samme så hadde ikke jeg vært like høy i toppen. Dette året har flydd av sted, og det er på en liten gutt jeg virkelig ser det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I løpet av ett år har en liten gutt rukket å være med på 6 (om jeg husker riktig) graderinger og to klubb mesterskap. Jeg er overrasket over hvor langt han har kommet på dette året, og i går var det tid for nok en gradering. Denne gangen skulle hatt gå fra grønt belte til blått, og det var en spent liten gutt som dro av gårde i går. De siste dagene har hatt øvd mye, og jeg kjente at jeg var minst like spent som en liten gut når han løp ut døra i går ettermiddag.

Det er synd at jeg ikke får være med på slike høydepunkter i livet til en liten gutt, men lokalet de trener i er ikke tilrettelagt for rullestolbrukere dessverre. Så jeg satt hjemme mens en liten gutt gjennomførte graderingen, og minuttene har aldri gått så sakte som de gjorde i går. Plutselig hørte jeg ytterdøren gå stille opp, og små listende føtter kom inn i gangen. Jeg turte knapt puste der jeg satt, for det var jo en sjanse for at det ikke hadde gått veien denne gangen.

I øyekroken kunne jeg skimte en lys lugg bak hjørnet av åpningen inn til stuen, og det var da jeg skjønte at det hadde gått veien. “Jeg klarte det mamma, jeg har fått BLÅTT BELTE” ropte en lykkelig liten gutt mens han kom hoppende frem, og i det øyeblikket føltes det ut som om hjertet mitt sprakk av stolthet. En stolt gutt stilte seg opp rett fremfor meg, og rundt livet hang et blått belte! Synet av en stolt liten gutt ga meg tårer i øynene, og det tror jeg en liten gutt la merke til for i neste øyeblikk heiv han seg rundt halsen min.

Film av gradering trykk her!

“Ja jeg er glad jeg og mamma” visket han stille inn i øret mitt, og brått ble stoltheten jeg følte på erstattet av en varme så stor. Hver eneste dag prøver jeg å lagre alle små øyeblikk som en liten gutt gir meg, for jeg vet at jeg aldri får de tilbake. Jeg vet hvor heldig jeg er som har fått følge han i åtte år, men mitt største og eneste ønske er at jeg får mange mange flere år…