Et virus kom og la alle mine planer på is, men sånn har det vel vært for de fleste av oss.
I fjor satt jeg og håpet på at 2021 skulle bli bedre, men til tross for mange vaksinerte så biter viruset seg fast.
Derfor har jeg ikke turt å legge de store planene, jeg føler meg rett og slett ikke trygg nok. Mest sannsynlig er korona kommet for å bli, alt jeg håper på nå er at vi en dag kan få en vaksine som bidrar til at vi kan leve et tilnærmet normalt liv på tross av korona.
Men nå var det ikke meningen at dette skulle bli et debatt innlegg om korona, den debatten overlater jeg til noen andre.
Jeg hadde nemlig så mange planer før dette viruset kom, og 2021 skulle egentlig bli mitt år.
Når vi var i mitt barndomsparadis i sommer stilte søskenbarnet mitt meg et spørsmål, og da var det gjort. Det var da tankene begynte å kverne, et håp ble tent på nytt.
I 2019 arrangerte vi for første gang et fakkeltog for å sette søkelyset på ALS, og jeg ble overveldet over den responsen vi fikk.
Den dagen i oktober ble en uforglemmelig dag, hundrevis av mennesker møtte opp for å fronte ALS. Aldri har jeg vært mer rørt enn i det øyeblikket, den varmen jeg følte på den gangen kommer jeg aldri til å glemme.
Planen var at vi skulle gjøre dette til en tradisjon, men når korona kom satte det en stopper for det meste.
Dessverre så har koronaen satt en stopper for alt, men håpet om å få oppleve det igjen lever stadig.
Når mitt søskenbarn brakte det på banen så kom tanken om neste år, det hadde vært fantastisk om 2022 ble året da jeg kunne oppleve dette igjen.
Jeg håper virkelig vi får det til, og at det denne gangen kan bli enda større enn forrige gang.
Det er nemlig ingenting jeg mer vil, sette fokuset på ALS er mitt største ønske.
Og hva er vel finere enn et fakkeltog til å gjøre nettopp det, komme sammen for å vise alle med ALS at de ikke er alene….
