45 år

Jeg våknet opp i dag med en takknemlighet så stor, for atter en gang har jeg nådd en milepæl. I dag er det min dag, for 45 år siden så jeg dagens lys for første gang. Jeg var ikke gamle jenten før helseutfordringer kom min vei, etter en stivkrampesprøyte begynte problemene å melde seg. Gjentatte episoder med feberkramper skapte redsel hos to foreldre, og jeg fikk etter hvert påvist epilepsi.

Jeg har levd med sykdom mesteparten av livet, så på mange måter føltes det ut som om ringen var sluttet når jeg fikk ALS. I dag kan jeg se tilbake på 45 år med mye motgang, men det er den samme motgangen som gjør at jeg sitter her i dag. Jeg gikk rett i kjelleren når jeg fikk denne diagnosen for ni år siden, men tanken på å gi opp falt meg ikke inn. Det er takket være livets motgang at jeg har utviklet en spesiell styrke, og den kom virkelig godt med når tre små bokstaver slo ned.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I dag kjenner jeg bare på en enorm takknemlighet over at jeg fremdeles lever, for det hadde jeg aldri trodd når jeg fikk denne diagnosen. Det gikk så fryktelig fort i begynnelsen, og oddsen for at jeg i det hele tatt skulle klare å leve i to år var lav. Men i det jeg klarte å akseptere situasjonen min skjedde det noe, sykdommen stoppet brått opp! En dobbeltsidig lungebetennelse i 2019 ble min siste store prøvelse, etter det har jeg holdt meg stabil.

Gubben mener jeg har like mange liv som katten, for det har vært mange prøvelser i løpet av disse ni årene. Foruten om lungebetennelse og blodpropp på lungen har jeg hatt mange infeksjoner, men takket være fantastisk hjelp har jeg kommet fra alle hendelsene uten varige men. Jeg har et fantastisk ALS team rundt meg som alltid står parat til å hjelpe meg, og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg var bare 36 år når jeg fikk denne sykdommen, men selv om det har vært mange år med mange prøvelser så kan jeg nå se tilbake på mange fantastiske øyeblikk. Det jeg trodde var slutten for ni år siden viste seg å bare være begynnelsen, og er det en ting denne sykdommen har vist meg så er det at ingenting er umulig. Så i dag feirer jeg livet for alt det er verdt, og takknemligheten over at jeg fremdeles klarer å spise kake på egen bursdag er enorm…