Nå skal samfunnet åpne, sakte men sikkert skal vi vende tilbake til hverdagen igjen. Men har vi lært noe av denne situasjonen, har vi fått av våre skylapper? For mange av oss er svaret ja, vi har lært oss og sette pris på de små ting.Samtidig har jeg også sett en egoisme så stor, det er den enkeltes behov som står i første rekke. Så istedenfor for å være takknemlig over å bo i et land som tar vare på sine, så krangles det om den enkelte sitt behov.
Noen klager aldri, mange er takknemlig med det de har. Takknemlig for at de fortsatt er friske, selv om det innebærer at de må sitte alene i ukevis. Alene med egne tanker i en stillhet som er trykkende, de sliter men vil ikke bry andre med sine bagateller. Det er som oftest de som har minst som ikke klager, og jo mindre man har jo mer takknemlig er de.
Men de siste ukene har en hel verden fått smake litt på hvordan det er å få sin frihet innskrenket, og nå er mitt håp at dere tar med dere den følelsen. Vi er mange som må leve våre liv slik, som har mistet det viktigste et menneske kan ha, vi har mistet en frihet til å leve vårt liv som vi vil. Vi er mange som på grunn av denne krisen har virkelig fått smake på hvordan det er å leve innesperret, ja enda mer enn før.
Mange lever i ensomhet, kanskje et liv preget av angst. Noen lever med psykiske problemer, og som de siste ukene har vært omsluttet av et enda større mørke. Våre eldre har sittet innesperret på sykehjem rundt om i Norges land, sine kjære har de ikke sett på seks uker nå. Sykehusene er fulle av syke mennesker, og noen av dem har ligget lenket til en seng uten å få besøk av sine kjære.
Vi har hørt om nesten tomme kirker ved begravelser, mange har vært nødt til å trekke sitt siste pust i ensomhet. Uten sine kjære rundt seg, uten en mulighet til å ta farvel. Daglig har vi sett bilder fra andre land, de som nå kjemper sitt livs kamp. Tusenvis av døde, massegraver, mennesker som nå lever med en lidelse så stor.
Likevel er det noen som klager, som roper ut sin frustrasjon. Men det er bare bagateller det ropes om, og det er de som har mest som roper høyest. I seks uker har vi alle vært i samme båt, vi har alle måtte ofre noe. Men det er ikke et offer og ikke kunne reise på hytta, eller til sydlige strøk. Det er et privilegium som mange tar for gitt, og jeg håper Korona har ført til en del åpenbaringer.
Jeg er en av dem som har fått fjernet mine skylapper, men det hadde sin pris. En dødsdom måtte til for fire år siden, jeg hadde ikke levd et halvt liv før lynet slo ned. Likevel har jeg fått noe igjen, jeg har fått noe som jeg skulle ønske dere alle kunne føle på.
Livet handler ikke om popularitet eller makt, det handler ikke om penger eller høy utdannelse. For ripper du alt det vekk så stiller vi alle på lik linje, på bunnen er vi bare mennesker. Vi er alle like på bunnen, på tross av ulike meninger og erfaringer.
Selv om jeg kjenner på en redsel nå når samfunnet skal gjenåpnes, så er jeg likevel takknemlig. Jeg er takknemlig for livet, et liv som mange av oss tar for gitt. Vi eier ikke retten til å leve, vi har vært heldig som har fått skjenket den største gaven.
Derfor håper jeg vi har lært noe, at flere har nå våknet opp. For nå begynner den virkelige prøven, det er nå den virkelige testen kommer. Så la oss nå være takknemlig sammen, la oss sette pris på det vi har. For det viktigste har de fleste av oss enda, vi har våre liv….
