Jeg sitter inne og ser ut på havet, de skumhvite toppene er et bevis på at høsten kom tidlig i år. Jeg kan høre hvordan vinden uler rundt hushjørnene, og igjen har himmelen åpnet alle sine sluser. Ute er det hustrig og kaldt, og jeg merker godt på kroppen at temperaturen ute har gått ned med mange grader.
De hvite skumtoppene reflekterer livet mitt, i det ene øyeblikket var det fredelig og stille, men så ut av det blå blåser det opp til full storm. Hele livet mitt har vært preget av uforutsette stormer, ut av det blå har de kommet og ristet grunnen jeg sto på. Men nå ser jeg at disse stormene bare var en forberedelse, en forberedelse på en orkan som skulle slå til når jeg minst ventet det.
Til slutt var det tre små bokstaver som skulle bli min skjebne, og nå har jeg levd med døden pustende i nakken i ti år. Jeg sitter inne under et varmt teppe og ser ut på bølgene som pisker inn mot land, det eneste som fortsatt bærer preg av en god sommer er den solbrune huden min.
Høsten har ankommet for fullt, og her sitter jeg å reflekterer over hvordan livet mitt har blitt. Jeg vet at jeg er heldig, for på tross av denne sykdommen så er jeg fortsatt er. Samtidig har denne sykdommen frarøvet meg mye, og det er ikke bare meg som har blitt påvirket. For hadde det bare vært meg så hadde denne sykdommen vært enklere å bære, for smerten i øynene på mine kjære er verre enn tanken på døden.
Livet kan være brutalt til tider, men er det en ting jeg har erfart så er det at livet både gir og tar. Jeg har mistet mye etter tre små bokstaver slo ned, men jeg har jaggu fått mye tilbake også. Nå kan jeg se tilbake på ti år med mange uforglemmelige opplevelser, og like mange år som ALS syk. Sitatet mitt om at livet ikke er over før det er over lever enda, og det eneste ønsket jeg nå har er at jeg atter en gang skal få oppleve en ny vår…
