Livet med gubben blir aldri kjedelig…

Livet med gubben blir aldri kjedelig, hver dag lærer jeg noe nytt om mannen jeg har levd med i 13 år nå.
Og det er nettopp læring dette innlegget skal handle om, for i går fikk jeg enda et bevis på at gubben ikke er lærevillig. Men denne gangen fikk han svi for sin egen stahet, og kanskje bare kanskje han nå har lært sin lekse en gang for alle.

Det hele begynte sent i går kveld, en film på TVen forskjøv leggetiden med en time.
Gubben er vanligvis veldig streng når det gjelder leggetid i ukedagene, ja det vil si når det ikke er noe interessant på TVen. Derfor ble jeg så overrasket i går når han plutselig ville sitte oppe og se ferdig filmen jeg hadde kommet over med et slumpetreff, for vi har ikke akkurat samme smak når det kommer til underholdning.

Først klokken 23.30 begynte rulleteksten å rulle over skjermen, det var på tide å komme seg i seng.
Godt plassert under dyna lå jeg når gubben gikk for å ta seg av dagens siste gjøremål, hunden skulle luftes!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det, men det er en beskjed som aldri går inn hos gubben.
Og selv om jeg gjentok beskjeden i går kveld så vendte han det døve øret til, men akkurat denne kvelden tror jeg han angret på at han ikke lyttet på kjerringa i senga.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

“Husk båndet” ropte jeg i det han forlot rommet, for det er en kjent sak at gubben tror han har full kontroll over en firbeint liten venn. Stort sett går det bra, en liten firbeint tass er ganske så lydig.
Han holder seg stort sett i nærheten, og han kommer alltid løpende når vi roper på han.
Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at gubben igjen hadde vendt det døve øret til, utenfor vinduet hørte jeg en panisk plystring.

Det var da jeg skjønte at gubben ikke hadde tatt bånd på hunden, og når glosene tok over et stille nabolag ble jeg helt sikker i min sak. En firbeint liten tass hadde bestemt seg for å ta seg en utflukt, og nå sto et helt nabolag i fare for å bli vekket opp. Inne i senga lå jeg og hørte på dramaet som utspilte seg i en mørk gate, og det var da jeg følte behov for å sende gubben en melding.

“Du trenger ikke tenke på å komme inn uten hunden, for jeg regner med du har kontroll? ” lød meldingen, og det var da ting tok av for alvor. Jeg kunne høre hvordan gubben buldret bortover veien, der og da var jeg glad for at jeg lå inne. Først klokken halv ett hørte jeg ytterdøren gå opp, og det første jeg hørte var noen raske tassende skritt som lynraskt beveget seg over stuegulvet.

Like etter gikk skyvedøren min opp, og synet av gubben fikk meg til å bryte ut i latter.
For der sto han og holdt seg fast i dørkarmen, svetteperlene lyste nærmest opp rommet.
Sjanglende kom han inn i rommet, pusten gikk som et løpsk damplokomotiv.
“Kanskje du skal begynne å trene litt kjære” sa jeg når han omsider kom frem til sengekanten, men den setningen falt ikke akkurat i god jord.

“TRENE??? ” gaulte gubben mens han hyperventilerte, “Æ har fa#n mæ trent nok for et helt år takket være bikkja”! 
Der lå jeg med maske på men jeg fikk likevel ikke puste, den kvelden fikk erfare at latterkrampe og Bipap ikke hører sammen. Det siste jeg hørte til gubben var glosene han spydde ut på vei opp trappa, så nå håper jeg gubben husker båndet neste gang….