I går fikk jeg et forvarsel om hva som kommer, et varsel om hva som venter rundt neste sving, hva neste komplikasjon kommer til å bli. Jeg hater denne sykdommen, jeg kan ikke si det nok. Nå har jeg egentlig følt meg bra i en liten uke, faktisk så har jeg følt meg sterkere enn noensinne. Men det satte denne sykdommen en stopper for igår, for jeg trodde regelrett at jeg skulle stryke med, og det var en skrekkelig opplevelse.
Jeg har vært heldig til nå, jeg både spiser og drikker selv uten særlig problemer. Men igår når jeg skulle drikke litt Cola klarte jeg å svelge feil og katastrofen var et faktum. Det var den verste følelsen jeg har hatt hittil i sykdomsforløpet, jeg fikk faktisk ikke puste. Uansett hva jeg prøvde på så klarte jeg ikke å trekke pusten, det var som om det lå et lokk i halsen og stengte luften ute.
Aldri har jeg vært reddere, jeg fikk rett og slett panikk, de sekundene det sto på var de lengste sekundene i hele mitt liv. Min mann tror jeg ikke visste hva han skulle gjøre, for han satt bare å så på. Heldigvis løsnet det omsider i halsen og jeg kunne igjen trekke luft i lungene igjen. Men redselen gjorde at jeg ble sint, sint på min mann som bare satt og så på at jeg strevde. “Du kunne nå ha dunket meg i ryggen” sa jeg, sikkert litt vel bryskt, men det var redselen som pratet.
For selv om det sikkert er lenge til jeg opplever det igjen, så tok jeg skrekken. Så idag har jeg trygd maten ekstra lenge og drukket veldig forsiktig. Det var helt grusomt å kjenne på at jeg ikke fikk puste, at hele halsen snøret seg sammen, en erfaring jeg gjerne skulle vært foruten. Den følelsen gjorde noe med meg, jeg følte meg plutselig veldig sårbar, kamplysten forsvant i løpet av noen få sekunder.
Det er ikke rart de kaller ALS djevelens sykdom, gudene vet hva jeg har gjort i mitt tidligere liv som har fortjent en skjebne som denne. Jeg spøker ofte om nettopp det, spesielt med en venninne av meg som tror at vi må betale en pris for våre gjerninger i våre tidligere liv. Hvis det er tilfelle så tør jeg ikke tenke på hva jeg isåfall har gjort.
Heldigvis kjenner jeg meg selv godt nok til å vite at jeg kommer meg gjennom dette også. En hendelse alene er ikke nok til å ta fra meg livslysten. Når den verste skrekken slipper taket så er jeg tilbake til mitt vante jeg igjen. Men i mellomtiden tygger jeg og drikker uhyre forsiktig…
