Så var det denne samvittigheten da, den dårlige følelsen som kommer snikende på alltid like ugunstige tidspunkt. Igår kunne min mann meddele at Isak trengte nye bukser, alle han hadde var nemlig sltt eller hullete. Nå har jeg visst en stund at det begynte å bli skralt, men siden jeg ikke har det overordnede ansvaret med påkledning og daglig stell, så har jeg heller ikke oversikten.
Men når min mann sa igår at nå var det på tide med en handlerunde, da skjønte jeg at jeg var for sent ute. For når min kjære påpeker at utvalget er dårlig, ja da er det virkelig dårlig! Da kjenner jeg at jeg blir en smule oppgitt, mest av alt over egen situasjon, men også en smule på min mann.
“Du sitter jo hjemme hver dag, du kan vel gå ut og kjøpe bukser du”. Det er nemlig det jeg hører når jeg ymter frempå at om han har visst det lenge så burde han kanskje ha gjort noe med det. Jeg vet at han ikke mener noe vondt med det, han er bare fryktelig dårlig på å si ting enkelte ganger.
Men det medfører også at den dårlige samvittigheten kommer snikende, og igjen føler jeg meg som en dårlig mor. Det er som å skru på en bryter, som mor er den følelsen ikke til å unngå. Men når du i tillegg er syk, alvorlig syk, ja da kan den dårlige samvittigheten være altoppslukende til tider. En liten ting, som en feilformulert setning, fører til at samvittigheten gnager på ny.
Hver dag presser jeg meg, for hver dag som går presser jeg meg enda litt lenger. Det er ikke nei i min munn når mine kjære ber meg om noe, for det lille jeg kan bidra med gjør jeg så gjerne. Men så tenker jeg fremover, frem til den dagen jeg ikke er her lenger, og da kommer den tanken om jeg kunne ha gjort noe annerledes.
For jeg så antydning til det når jeg var innlagt, tingene skled litt ut hjemme. Det var ingen organisering, ingen planlegging over uken, korthuset var i ferd med å falle sammen. Derfor kommer tankene på hvordan hverdagen kommer til å bli uten meg.
Nå er det nemlig jeg som styrer hjemme, ved hjelp av en BPA ordning kommer familien hjem til varm middag, nyvaskete klær og et ryddig hjem hver dag. Mange vil si at det er sånn det bør være, men jeg kan ikke la være å tenke på at jeg gjør de en bjørnetjeneste ved å utføre alt de ber om.
Men jeg vil jo så gjerne, den dagen vil komme da jeg ikke lenger har utholdenhet til å gjøre alt jeg gjør nå. Det vil komme en dag der min mann må organisere husholdningen mer enn han gjør idag. Foreløpig er det lett å bruke meg som unnskyldning for at han ikke orker, men det vil komme en dag hvor han er nødt til å takle alt alene.
Alt jeg kan håpe på er at de finner sin måte og gjøre ting på, alt jeg kan håpe på er at de står sammen. For sammen kan de klare det, sammen er de sterke. Men i mellomtiden styrer jeg huset, jeg organiserer og planlegger, og jeg gjør alt jeg kan gjøre med den største glede…
