Det er så lett for at man føler seg utenfor når man er syk, og den følelsen har jeg følt på mye etter jeg ble syk. For når man ikke kan delta på ting like mye som før så slutter også invitasjonene å komme, og da er det lett å føle seg glemt.
Jeg skjønner at det kan være vanskelig å invitere meg meg med på ting når alt må tilrettelegges, rullestolen blir rett og slett et hinder. Men det som gjør mest vondt er når folk bare lar være å invitere meg fordi de tror at jeg ikke vil eller klarer, de har lagt seg opp en mening uten å spørre meg først.
Det har jeg opplevd mange ganger i løpet av disse årene, og det gjør fryktelig vondt. For det koster så lite og spørre, så kan jeg heller avgjør selv om det er noe jeg vil være med på. Jeg har mistet mange venner etter jeg ble syk, noen syns det har vært for vanskelig å være vitne til at jeg stadig blir dårligere, og andre har bare gitt meg opp siden jeg ikke kan delta på de samme tingene som jeg gjorde før.
Men er det en ting jeg har erfart gjennom disse årene så er det at det er ikke alltid så mye som skal til før man føler seg inkludert, og det som gjør meg mest glad er når jeg får meldinger som viser at de tenker på meg. Det fikk jeg denne helgen, og det av flere. Det startet allerede på fredags kveld, men da trodde jeg faktisk at vedkommende hadde sendt melding til feil person.
Gleden ble derfor ekstra stor når jeg innså at det ikke var tilfelle, det var faktisk meg de tenkte på. I festlige lag hadde de sittet og mimret om “gamle dager”, og det var da de bestemte seg for å sende melding til meg. Jeg fikk både bilde og fine ord, og jeg kunne føle kjærligheten gjennom skjermen. Det betydde ekstra mye fordi det var så uventet at det kom akkurat fra dem, og igjen fikk jeg en påminnelse om at jeg er i tankene hos flere enn jeg tror.
Jeg vet ikke hva det har vært med denne helgen, men denne helgen har jeg faktisk fått meldinger fra flere som jeg ikke sett på mange år. Det er takket være dem at denne helgen har blitt så god, for jeg har fått muligheten til å mimre litt om livet som en gang var. Det gjør så godt å vite at jeg er i tankene hos mennesker som jeg egentlig trodde hadde glemt meg, det er da jeg virkelig føler på en varme så stor.
Jeg kan kanskje ikke være med på så mye som før, og jeg er kanskje ikke helt den samme utenpå takket være tre små bokstaver. Men inni er jeg den samme som før, og minnene fra tiden som var bærer jeg med meg. Livet går videre for oss alle, og noen ganger har jeg følt at jeg har blitt stående på samme sted mens alle andre har gått videre. Men denne helgen fikk jeg en påminnelse om at jeg ikke er glemt, det finnes faktisk noen der ute som bærer med seg de samme minnene som jeg sitter med…
Så fint. Kanskje folk har begynt å «lande» og tenke litt etter at verden har «stått på hodet» de siste årene? At folk begynner bli litt mer «seg selv» igjen? Anyways, sees plutselig Vivian
klem.
Så hyggelig med meldinger, og fint med mimrestunder
Så fint å få slike meldinger
Lag deg en så fin onsdag som mulig! Våren er her igjen <3 klems