Friheten som forsvant…

Hver dag hører jeg ytterdøren gå igjen bak meg, en lyd som påminner meg om friheten som forsvant. Jeg skulle gitt mye for å løpe ut ytterdøren en gang til, løpe ut en travel mandags morgen for å dra på jobb, eller bare for å løpe til fjells sammen med mine barn. Men her sitter jeg fast låst i egen stol, og nå er det alle andre som løper ut av min ytterdør for å leve det samme livet som jeg mistet.

Savnet etter en frisk kropp bærer jeg med meg hver eneste dag, og det er når kvelden kommer at jeg føler mest på det. Hver eneste kveld skulle jeg ønske jeg kunne gå opp trappen med min lille gutt, pakke han godt inn under dynen og kysse han god natt. Det er mange ting jeg savner med en frisk kropp, men kveldsrutinene med mine barn topper den listen.

Jeg har mistet mange fine øyeblikk til tre små bokstaver, øyeblikk jeg aldri får tilbake. Hver gang jeg hører ytterdøren smelle igjen bak meg blir jeg påminnet om alt jeg har mistet, og for meg er den lyden brutal til tider. Helt siden jeg fikk diagnosen har jeg prøvd å fokusere på livet her og nå, men av og til innhenter fortiden meg.

Det kan være en lukt eller en lyd som bringer minnene tilbake, og det er når fortidens minner kommer flommende over meg at lengselen etter en frisk kropp  vender tilbake. Hver kveld ligger jeg i et lite mørkt rom og ber en stille bønn, en stille bønn om å få en sjanse til.

En sjanse til som mor med en frisk kropp, en sjanse til som kone med en frisk kropp, en sjanse til som venninne med en frisk kropp, og en sjanse til som kollega med en frisk kropp. Jeg vet at det er for mye å be om, men lengselen etter en frisk kropp vil jeg bære med meg til det siste.

For hver dag som går er jeg et skritt nærmere graven, og jeg vet at når den dagen kommer vil jeg endelig bli satt fri. Men før den tiden kommer så sitter jeg her med en lengsel så stor, en lengsel etter et tidligere liv som jeg mistet i det tre små bokstaver slo ned…