Lykken er å kjenne den varme sommerbrisen ruske deg lett i håret, puste inn frisk vårluft, høre fuglene synge en vakker melodi og bare være til.
Lykken er å våkne tidlig, før solen er stått opp, gå barbeint i duggvått gress, nyte en kopp kaffe i stillhet, se solen stå opp i det fjerne til lyden av en hakkespett som nettopp har våknet til liv.
Lykken er å se på sine barn, mens de sover, trygge og varme under en sommerlett dyne, høre den rolige pusten, bekymringsløse og med et engleaktig drag over ansiktet.
Lykken er å vandre gatelangs, i en storby, se på det yrende menneskeliv, pulserende som et hjerte som slår ekstra fort, høre drønnet fra trafikken, finne seg en bortgjemt kafé, og bare observere i stillhet.
Lykken er å reise, sammen, til et annet land, en ny plass, skjerpe sansene sine, ta inn nye lukter, en ny kultur, smaksløker som danser ved inntak av ukjente retter, nyte en ny solnedgang på en fremmed plass, sammen.
Lykken er å kjenne pulsen slå, svetten som siler, lyden av hjerteslag i ørene, føle at kroppen lever, sanse hver eneste muskel, hvor hardt de jobber, jobber for å få deg frem, frem til ditt endelige mål.
Lykken er å glede dine kjære, se deres smil, gi de varme, omtanke, uten å kreve noe tilbake, deres kjærlighet er mer enn nok, deres lykke gleder deg, deres takknemlighet gir deg styrke, styrke til å fortsette å kjempe, kjempe for dem.
Lykkenfinner du overalt, i det nære, på ukjente plasser, når du minst venter det, eller i kjente og kjære omgivelser. Det er livet, livet er de små øyeblikk, de små gleder, du trenger ikke lete, for lykken finner deg, uansett, hvor enn du er…
Jeg skulle ønske vi kunne gå hånd i hånd langs en øde skogsvei, bare deg og meg, være i ett med naturen, en stille stund bare for oss, kunne skru tiden tilbake, og bare være kjærester igjen.
Jeg skulle ønske vi kunne danse sammen igjen. Til vakker musikk, kinn mot kinn, hjerte mot hjerte slår de i takt. Bare deg og meg på dansegulvet til himmelske toner, for i dine armer er jeg trygg.
Jeg skulle ønske vi kunne dra på biltur sammen. Med vinduene nede en varm sommerdag, vind i håret, favorittlåta på radioen , deg og meg syngende til den samme melodien, på vei til et ukjent sted, eller bare på vei hjem.
Jeg skulle ønske vi var på vidda igjen. Suse over snødekket landskap, hvitt så langt øyet kan se, jeg som klamrer meg tett inntil deg mens vi beveger oss hastig over endeløse vidder.
Jeg skulle ønske vi var på hytta i vinterland igjen. Med knitring fra peisen, snødekte vinduer og den svake duringen fra aggregatet på utsiden. Med stearinlys i hvert et vindu mens jeg hviler meg i din lune armkrok.
Jeg skulle ønske vi sammen kunne leke med barna igjen. Sammen i eventyrland, bare oss, bekjempe troll og redde prinsesser. Meg og deg i altoppslukende lek med barna, et øyeblikk fylt av latter og glede.
Jeg skulle ønske vi kunne skrive om historien, lage nye kapitler som i en bok. En bok med kjærlige ord og gode stunder. Jeg skulle ønske vi kunne hoppe tilbake i tid, til en lykkelig og bekymringsløs tid, en tid for et ungt kjærestepar som så lyst på fremtiden, dit vil jeg tilbake, bare en eneste gang til…
Gjennom dine øyne ser jeg. Jeg ser en verden så vakker, en fredfull verden. Jeg ser din verden, en harmonisk verden, en verden full av glede og latter. Jeg ser en åpenbarende verden, en verden full av skatter og hemmeligheter.
Gjennom dine hender føler jeg. Jeg føler de vakreste ting, myk som fløyel mot min skjøre hud, gjennom dine hender føler jeg. Jeg føler en varme så god, en mors varme, en varme som når helt inn, inn der ingen kan se hva som bor.
Gjennom dine ører hører jeg.Jeg hører de vakreste toner, som englesang hviskende mot kinn, den lune, trygge stemmen til far, som bysser deg i seng kveld etter kveld. Jeg hører de vakreste ord , ord som er fulle av kjærlighet og omtanke som en vakker kjærlighetssang.
Gjennom dine føtter går jeg. Jeg klatrer over de høyeste hindringer, jeg går på de mykeste sandstrender. Jeg går gjennom en fargerik blomstereng, jeg klyver opp de bratteste bakker og over de vakreste fjell.
Gjennom din nese lukter jeg. Jeg dufter de herligste dufter, den kalde luften en vinterdag, jeg lukter nystekt brød en søndags morgen. Jeg lukter den søteste parfymelukt en klar vårdag. Jeg lukter det salte hav, som speiler seg i himmelen en stjerneklar aften.
Gjennom dine sanser sanser jeg. Jeg sanser en urettferdig verden, som regn fra blå himmel. Jeg sanser en kald verden, som frost på små barnehender. Jeg sanser livet, hvor vakkert det kan være, som en hvitveis innimellom bark og mose.
Gjennom dere barn lever jeg. Dere finner meg i alt dere gjør, som en sommerfugl som flyr lydløst over en blomstereng, som en sildrende bekk fra en fjellsprekk. Dere finner meg i de første snøkrystallene en vinterdag, dere finner meg i de blinkende stjerner på den mørke himmel.
Men det vil komme en dag der dere gir opp og lete. Da skal dere se innover, innover der alle hemmeligheter bor, der kjærligheten er som størst. Dypt der inne finner dere meg, dypt inne i deres varme hjerte…
Livet mitt er blitt et eneste stort inntrykk. Jeg suger til meg alt. Observerer hvordan livet raser av gårde, alle mine sanser er forsterket, jeg ser livet på en helt annen måte, som et uberørt lerret som bare lengter etter neste penselstrøk. Og jeg ser…
Jeg ser henne jogge så lett bortover gaten, på lette føtter flytter hun seg lydløst og raskt, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne, den unge jenta med livet for sine føtter, og jeg tenker, det var meg.
Jeg ser henne trippende så lett på tå, bekymringsløs og med et smil rundt munn, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne løpe til bussen for å rekke arbeid, og jeg tenker, det var meg. Jeg ser henne stryke sitt barn kjærlig på kinnet, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne legge to varsomme hender på sin runde mage, og jeg tenker, det var meg.
Jeg ser henne slikke sol en varm sommerdag, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne rydde i hagen, og jeg tenker, det var meg. Jeg ser henne kjøre alle sine små, og jeg tenker, det kunne vært meg. Jeg ser henne løpende side om side med den lille sykkelen, og jeg tenker, det var meg.
Jeg ser et gammelt ektepar som støtter seg til hverandre, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser et kjærestepar lykkelig hånd i hånd, og jeg tenker, det var oss. Jeg ser foreldre som henter i barnehagen, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser de nybakte stolte, på deres første trilletur, og jeg tenker, det var oss.
Jeg ser mor og barn krangle over bagateller, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser den lille krype opp på mors trygge fang, og jeg tenker, det var oss. Jeg ser en mor kysse sin datter farvel, og jeg tenker, det kunne vært oss. Jeg ser en mor hjelpe sin utålmodige sønn med lekser, og jeg tenker, det var oss.
Jeg ser barn som tar et siste farvel med sin mor, og jeg tenker mens tårene triller, den dagen kommer…
Som så mange ganger før, kom frykten veltende innover meg i kveld. Som en bølge i en kald vinterstorm, skylte den over meg og dro meg inn i det mørke dypet. Hjertet hamret, tårene presset på, i en liten stund var jeg i ferd med å drukne.
Jeg er ikke så redd for selve døden, den kommer til oss alle før eller siden. Men jeg er redd for å dø så alt for tidlig. Redd for det jeg kommer til å miste. Redd for å ikke få oppleve egne barnebarn, redd for å gå glipp av min eneste datters bryllup og redd for å glipp av første skoledag til Isak.
Disse tankene kommer bestandig når jeg skal slappe av og kose meg. I dag ble det utløst når jeg så min datter suse av gårde på scooteren sin. Plutselig innså jeg hvor voksen hun var blitt, og med et sørgmodig blikk, innså jeg at tiden hadde rast i fra meg.
Tid jeg aldri vil få igjen, en tid jeg aldri kan omgjøre, en tid jeg bare kan se tilbake på og minnes. Hver dag spør jeg meg selv om jeg har gjort nok, har du forberedt barna nok, har du husket alle instruksjoner til din mann, har du ryddet opp etter deg.
Alle disse tingene jobber jeg med i det skjulte. Jeg prøver å planlegge min egen begravelse, eller ” feiringen av livet” som jeg ville kalt den. For høres ikke det finere ut? En feiring av alle livets dager, istedenfor å sørge over den ene dagen jeg døde.
Nå skal jeg trekke pusten dypt inn og kjenne at jeg fortsatt lever. Kanskje kose meg med noe godt og bare nyte kvelden. Denne dagen får du aldri igjen, så nyt tiden før den forsvinner…
Jeg hører trærne blafrer i vinden. Jeg hører fuglene som kvitrer, varsler om en ny vår. Jeg hører en hakkespett i det fjerne, en lett beroligende tromming mot trestammen. Jeg hører barnelatter, yrende barnelatter, den fineste lyden på jord. Jeg lever..
Jeg ser de nydeligste farger. Jeg ser hvordan alt blir grønnere. Jeg ser små skjøre blomster komme til liv igjen. Jeg ser et krystall blått hav danse under solstrålene, det skinner som små diamanter. Jeg ser dine øyne lyse mot mine. Jeg lever…
Jeg puster inn duften av nyklippet gress. Jeg puster inn duften av salt sjø. Lungene mine fylles opp av en frisk nyankommet vår. Jeg puster inn duften av en nyoppspringet rose. Jeg puster inn gjødsel duften på landet, en nydelig duft som bringer frem barndomsminner. Jeg puster inn den deilige duften av deg. Jeg lever…
Jeg føler den lette vinden ruske i mitt hår. Jeg føler små regndråper mot min panne. Jeg føler solskinnsstråler som varmer mitt kinn. Jeg føler kjærlighet i mitt hjerte. Jeg føler dine lette berøringer, hvordan du stryker meg forsiktig over mitt ansikt. Jeg lever…
Jeg nyter smaken av små dråper fra en salt sjø. Jeg nyter smaken av kald drikke på en varm vårdag. Jeg nyter roen som senker seg der jeg ligger under solen. Jeg nyter synet av skyene som danser lett over himmelen. Jeg nyter å se små nakne barneføtter som løper i et grønt gress. Jeg nyter synet av deg min kjære. Jeg lever…
Jeg er takknemlig for livet jeg har fått i gave. Jeg er takknemligfor livet her og nå. Jeg er takknemlig for å få oppleve en ny vår. Jeg er takknemlig for fuglene som synger til meg. Jeg er takknemlig for hver dag med mine barn. Jeg er takknemlig for alle de nydelige menneskene rundt meg. Jeg er takknemlig for deg min kjære. Jeg lever…
