Noen ganger blir jeg sint, fryktelig sint. Raseriet fyller hele min kropp som en kald ballong som bare blir større og større. Jeg blir så sint at hele kroppen skjelver, tennene gnisser hardt mot hverandre, og hendene knyter seg så hardt sammen at krampa tar meg. Noen ganger blir jeg så sint at rullegardinen går ned og det svartner for meg. Jeg blir så sint at alt jeg vil gjøre er å slå hånden min inn i den tykkeste murvegg bare for å kjenne at jeg lever. Ja noen ganger blir jeg så sint at jeg kjører neglene mine hardt inn i den andre hånda bare for å påføre meg selv litt smerte.
For når maktesløsheten melder seg, når dødsangsten over det jeg kommer til å miste trer til overflaten, da blir jeg sint, forbanna, ja rasende over denne jækla sykdommen. Når jeg ikke føler jeg blir hørt, eller føler meg oversett, ja da bygger disse følelsene seg opp inni meg. Ballongen blir større og til slutt sprekker den hardt og brutalt. Det legger seg en klo rundt mitt bryst, hjerte begynner å banke fortere og jeg blir varm i hele kroppen. Det sinne jeg opplever nå kunne rasert et helt hus, det sinne kunne ha flyttet en bil, det sinne kunne ha banket opp selv den sterkeste mann.
Jeg har alltid hatt et temperament, i puberteten tok det helt overhånd. For som ung hadde jeg ikke lært meg verktøyet for å takle det, for å holde det i sjakk, jeg måtte bli voksen før jeg fant min måte å takle det på. Men nå føler jeg at jeg er tilbake dit igjen, tilbake til en tid hvor raseriet raste rundt i min kropp, for nå som da sitter jeg helt ribbet for verktøy, ingen mulighet til å få ut dette sinne, ingen mulighet til å utagere lengre.
For her sitter jeg, fullstendig hjelpeløs, ingen kroppsdel som fungerer og med en stemme så svak. Jeg kan ikke rømme lenger, ta meg en løpetur for å få det ut, ikke kan jeg slå i bordet når nok er nok, og jeg kan heller ikke rope ut min fortvilelse. Jeg er fullstendig forsvarsløs, kan aldri vinne en diskusjon igjen selv om jeg har rett, jeg må bare finne meg i og bli overkjørt, avbrutt og ikke bli hørt. De siste dagene har jeg kjent på alle disse følelsene, jeg har grått meg i søvn over et raseri så stort, jeg har følt meg maktesløs over eget liv.
Det er så fryktelig enkelt å “vinne” over meg, det holder med en avbrytelse så er jeg satt ut av spill. Det er bare å forlate rommet når man ikke vil høre, for jeg kan ikke komme løpende etter. Det er bare å nekte å hjelpe meg for å få viljen sin igjennom, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Til tider føler jeg meg mer handikappet enn jeg virkelig er. Det er ingenting i veien med hodet mitt, men trykker man på de rette knappene føles det sånn.
For når man til stadighet føler at man blir avbrutt, ikke blir hørt, når mine gode råd føles som om de ikke betyr noe lenger, da kommer alle disse følelsene og det ender alltid opp med det samme, et raseri som fyller hele min kropp.
Det er en grusom følelse å føle seg maktesløs, det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det heller, ingen mulighet for å endre situasjonen, jeg er og blir fanget i egen kropp. Jeg vet at uansett hvor mye jeg prøver å forklare, er det nærmest umulig å sette seg inn i min situasjon, men jeg skal fortsette og prøve å formidle til det siste, prøve å skape en forståelse for hvordan det føles å være meg. For det er alt jeg kan gjøre, gjenta meg selv til det uendelige, gjenta meg selv og håpe på at noe godt kan komme ut av en sykdom så ubarmhjertig. For mine kjære har en ting til felles, de bærer rundt på den samme sorgen, sorgen over å miste meg…
