Til tross for at jeg har vært urolig over denne innleggelsen så har jeg klart å holde meg rolig , ja det vil si inntil i dag. For i dag våknet jeg helt svett , den uroligheten jeg har følt på i det siste hadde nå tatt over hele kroppen. Angsten hadde igjen fått grobunn , og i det jeg kom over i rullestolen kjente jeg det. Hos meg slår nemlig angsten seg ut i ryggen , et bestemt punkt på venstre side murret nå intens. Og da er det gjort , den ryggsmerten forsvinner ikke med det første.
Det var nemlig så mye nytt i dag , assistenten som aldri hadde kjørt rundt på meg i bil før , alt utstyr som måtte med , og uvissheten over hva som ventet meg på sykehuset. Alt medførte til at jeg fikk et aldri så lite panikkannfall i morges , noe som igjen resulterte i ryggsmerter. Pokker også , dette var det siste jeg trengte , med en pute bakom ryggen på ene siden prøvde jeg å manøvrere rullestolen ut døren. Jeg så sikkert ut som en slagpasient når jeg ankom sykehuset i dag , hadde det ikke vært for at skiltet på rullestolen sa ALS så kunne man begynne å lure.
Selvfølgelig kom vi oss opp uten problemer , det er bare det at jeg har enda flere dårlige erfaringer med tidligere assistenter i hodet. Det er nemlig ikke bestandig det er så greit å være en hjelpeløs passasjer , spesielt ikke når man ligger faretruende nært autovernet eller andre biler i 80km/t. Ikke at det skjedde i dag altså , heldigvis slapp jeg unna faretruende opplevelser i dag.
Det er bestandig med blandete følelser at jeg kommer inn på sykehuset , alle minner fra når jeg selv jobbet der kommer tilbake. En gang var det jeg som tråkket i endeløse krridorer , en gang var det jeg som tok vare på andre. Men nå er det jeg som må bli tatt vare på , og nettopp det føler jeg ekstra på når jeg kommer tilbake til kjente krridorer.
I tillegg gruet jeg meg for å komme tilbake til den avdelingen hvor jeg engang lå og kjempet for livet , men det var når jeg kom opp at jeg ble forbanna på meg selv. For jeg hadde knapt kommet inn døren til avdelingen når jeg hørte “hei Vivian , så kjekt å se deg igjen”.
En etter en kom de for å hilse på , de samme sykepleierne som engang kjempet så hardt for å få meg tilbake i form igjen. Plutselig følte jeg meg så dum , for der satt jeg med ryggsmerter og angst når jeg egentlig var kommet til de tryggeste omgivelser. I tillegg var jeg ikke syk engang , jeg gjorde dette frivillig! Jeg ble vist inn på det samme rommet som jeg lå på for to år siden , og like etter kom et kjent fjes innom. Fysioterapauten Tiina kom innom for å høre hvordan det gikk med den nye hostemaskinen min , og for å vise nysgjerrige sykepleiere hvordan den virket. Og selvfølgelig stilte jeg meg til disposjon , det var nå det minste jeg kunne gjøre.
Like etter kom min sprudlenede engasjerte lungelege , det var tid for å prøve masker og innstille maskinen for natten. Det hele tok i underkant av to timer , og etter det fikk jeg dra hjem igjen. Så nå sitter jeg her og føler meg passelig tåpelig , her sitter jeg med ryggsmerter uten grunn. Så nå sitter jeg bare og venter på å bli kjørt opp igjen i kveld , og krysser fingrene for at ryggen blir bedre til jeg skal opp igjen. Jeg er veldig spent på hvordan natta skal gå med denne nye maskinen , for jeg må innrømme at det var veldig ubehagelig å bare få luft gjennom nesen. Hver gang jeg åpnet munnen kom luften ut der , følelsen av å svelge luft var en ny opplevelse. Men nå får vi bare se , resultatet får jeg ikke før i morgen…
<333
💜
Jeg synes du er beintøff, jeg! Tar av meg hatten for deg! 💪🏻🌸💪🏻
Føler meg ikke akkurat så bein tøff , men jeg gjør alt for å være her litt lenger 💜
Tror jeg skjønner litt. Ser på meg sjøl som ganske oppegående og kunnskapsrik, men sett meg i visse situasjoner – da tar kroppsminner overhånd. Hjernen kan bare gå å legge seg.. Håper du får en god natt, når dagen har krevd så mye!
❤❤❤
❤❤❤