En liten gutt løper rundt meg, en vakker liten tass på fire år. Tenk at du og meg kjære har sammen skapt dette vidunderet av et lite menneske, tenk så heldig vi er som er har fått han. En liten skapning som har litt av oss begge, en liten skapning med et hjerte så stort.Sammen vokter vi hans mange skritt, sammen bærer vi han når veien blir for lang. Han er vår kjære, det mest dyrebare vi har. Han er vår engel, og han er vår skatt.

 

Men det vil komme en tid min kjære, en tid uten meg. En tid der du må vokte vår skatt alene, da må du huske på mine ord. For du er sterk kjære, sterkere enn du tror. Med dine sterke armer vil du kunne holde han trygg, og på dine skuldre vil du kunne bære en sorg for to. Dere to skal sammen finne deres egen vei, med små skritt vil livet gå videre selv uten meg.

 

For det vil komme en dag der spørsmålet vil komme, et spørsmål som har få svar. “Hvor er mamma blitt av” kommer en liten gutt til å spørre , et spørsmål det kan føles umulig å svare på .Da skal du si at han kan finne meg blant stjernene på en klar vinterdag, i den varme fønvinden en vakker sommerdag, og i hans drømmer når han sover så godt.

 

Jeg vil alltid være der min kjære, om du leter litt så finner du meg. Når blomstene i vårt blomsterbed begynner å spire til en ny vår, da er jeg der min kjære. Når de første snøfnuggene daler ned fra himmelen, da finner du meg blant dem. Når du gråter og veien blir for tung, da er jeg tårene som renner nedover ditt kinn, og når du lukker øynene på din pute, da møtes vi på ny.

 

Men det viktigste av alt min kjære, det du må huske å si. Dere finner meg alltid der kjærligheten bor, i deres hjerter vil jeg bestå. Så når en liten gutt må trøstes fordi mamma er borte, så be han kjenne etter, for jeg er der hvor varmen bor.

 

Ennå er vi sammen, vi er her nå. Men min vei blir stadig smalere så du må huske mine ord. For gjennom deg min kjære vil jeg kunne leve videre, gjennom alle våre minner vil jeg igjen kunne oppstå. Du må vise vår skatt hvor høyt han var elsket, gjennom bilder og film vil han forstå. For han er vår min kjære, vårt store skaperverk. Så vokt han godt min kjære, for jeg lever videre gjennom han…

For en dag!! Jeg må bare begynne dette innlegget med å si hvor enkelt mannfolka egentlig har det. Ja så gjelder det kanskje ikke alle, men min mann slipper litt for billig unna noen ganger. “Du får be assistenten om å pakke ferdig til imorgen”, ” du må hente Isak i barnehagen i dag”, “husk å finne frem finklærne til bursdagen”. 

Akkurat som om jeg trenger beskjed om alt som skal gjøres, tro meg kjære, jeg ligger to skritt foran deg til enhver tid. På toppen av alt dette så skulle jeg farge håret og lakke neglene. Det måtte jo handles mat også til de som skal være hjemme i helgen, ja alle disse små gjøremålene som må gjøres innimellom som min mann tror ordner seg selv. Heldigvis fikk vi ordnet med alt vi skulle, og kom faktisk tidsnok til egen feiring, ikke verst bare det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Isak var helt i hundre når han kom tidlig hjem fra barnehagen i dag, faktisk ble det et problem med å få på han rene klær fordi han ikke klarte å stå i ro. Så idag kledde vi på en liten gutt nærmest opp ned. Men alt arbeidet var verdt det når vi så hvordan han strålte under selskapet. Han lyste av stolthet over å få ha sitt eget barneselskap for første gang i sitt unge liv.

Det ble to timer med full rulle på IKEA, energinivået var det ihvertfall ingenting og si på. Men det må jeg si, jeg er så glad for at vi valgte å ha det på IKEA, la andre ordne opp for en gangs skyld. Jeg syns det faktisk var rimelig også, 1400 for ti barn med mat og underholdning, den prisen var det ingenting å si på.

Vi kom oss gjennom dette også, og når vi omsider kom oss hjem, ja da begynte arbeidet for min mann. Jeg satt inne med god samvittighet og nøt at mine arbeidsoppgaver var for lengst over, mens min mann måtte ut og skifte dekk. Vi tar nemlig ikke sjansen på å kjøre over fjellet i morgen på sommerdekk, om vi skal tro værmeldingen så er tydeligvis kong vinter på vei.

Så nå sitter jeg her og gleder meg til å starte morgendagen kl 06.00. Vi må bare komme oss avgårde tidlig skal vi få med oss alt. Det blir spennende å dra på mitt aller første ALS seminar, jeg aner ikke hva som venter meg. Men jeg er glad for at min mann er med, jeg tror han kan dra nytte av denne helgen, og hvem vet, kanskje vi lærer noe nytt begge to…

Frykt har alltid vært en stor del av livet mitt. Frykt for å ikke være god nok, frykt for alt det ukjente. Jeg tror vi alle kjenner på den frykten fra tid til annen, en frykt som hindrer oss i å leve livet til det fulle. Dere vil sikkert ikke tro det, men jeg har alltid hatt et snev av sosial angst. Med mange ukjente mennesker på festlige lag, trakk jeg meg alltid tilbake i et eget hjørne. Det var en forferdelig følelse av ensomhet der jeg satt og prøvde å gjøre meg usynlig mens alle andre festet rundt meg. Ja noen ganger hadde jeg bare lyst til å stikke av.

 

Men det var ikke bare i festlige lag, det kunne også skje på arbeidsplassen eller i andre situasjoner der det var mange tilstede. Jeg følte meg rett og slett ikke god nok, ikke verdig nok til å tørre å si ifra. Mange ganger var jeg omringet av sterke personligheter som banket i bordet og tok mye plass, da var det lettere å holde kjeft enn å ta opp kampen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

 

Angsten for å si noe feil eller Gud forby støte noen ble så stor at jeg trakk meg inn i mitt eget skall. Jeg husker hvordan jeg ikke turte å rekke opp hånden i klasserommet selv om jeg viste svaret, for selv om jeg var 99,9% sikker på at jeg viste svaret , så var det alltid en ørliten sjanse for at jeg kunne ta feil. Jeg husker enda hvor rasende jeg var på meg selv over at jeg ikke turte, og hvor fryktelig irriterende det var når klassekameraten ga det svaret som jeg skulle ha sagt.

 

Nå sitter jeg her og tenker tilbake i tid. Jeg er fullstendig klar over at jeg har gått glipp av muligheter fordi jeg har latt frykten stoppe meg. Det er alltid lett å være etterpåklok, for når man står midt oppi angsten er det ikke like lett å bryte ut. Men om du nå befinner deg på samme sted som jeg engang var så må du prøve og gjøre noe med det. For jeg fikk erfare hvor kort livet er, jeg fikk erfare at det kan være over på et blunk.

 

Mitt liv er i ferd med å renne ut, jeg vet at jeg nå lever på lånt tid. Men dere har ennå muligheten, en mulighet dere MÅ gripe med begge hender. La ikke frykten for det ukjente hindre deg i å leve, grip enhver mulighet som dukker opp. Mitt råd må være å hoppe først og heller tenke etterpå noen ganger.

 

Nå er mitt liv endret, for den frykten jeg engang hadde er nå blitt borte. Det er en befrielse å kjenne på at jeg nå kan ta enhver utfordring uten at frykten stopper meg, jeg lever livet mer nå enn jeg gjorde som frisk.

 

Så kom igjen folkens…

LEV mer, TENK mindre 💜

I går var en dag full av kontraster, livet og døden på en og samme dag. Det er en rar boble og være i iblant, for jeg føler nemlig at jeg lever i en boble, jeg ser på livet innenfra og ut. Jeg vet min tid vil komme, men jeg vet ikke når det blir. Det er på dager som igår man får tid til ettertanke og refleksjon. Men selv om det var en tung dag i går, så var den full av gleder, og kvelden endte med at jeg tenkte “Gud hvor heldig jeg er”. 

Barna herjet og lo rundt meg, Isak som gapskrattet av en tegnefilm, jeg fikk besøk av en venninne, og sist men ikke minst, jeg fikk enda en uventet overraskelse fra en av dere lesere. Jeg er overveldet av all den omtanken jeg får fra dere, jeg føler tårene mine renner hver eneste dag over alle deres fine ord og støtteerklæringer, dere gir meg ny styrke hver eneste dag.

Igår fikk jeg nemlig en melding om det var kommet en pakke, da så jeg ingen annen råd enn å kommandere gubben ut for å hente den. For en overraskelse det ble, og denne gangen ble jeg stum av beundring for hvor flinke enkelte er. Jeg fikk nemlig en nydelig hjemmestrikket genser, tenk at noen hadde laget denne nettopp til meg! Jeg klarte ikke å holde igjen, jeg både lo og gråt her jeg satt.

Denne skal jeg love deg kommer til å bli flittig brukt, tenk at denne er til meg, jeg kan nesten ikke tro det selv engang. Jeg har ikke fått strikkegenser siden min mormor levde, så dere aner ikke hvor stort det er for meg å få denne nå, det betyr så uendelig mye for meg. Tusen takk til deg som sendte meg denne, jeg er deg for evig takknemlig, og tenk at den kom på den dagen hvor alt var delvis mørkt, en dag jeg for alltid kommer til å huske som kontrastenes dag ❤

Idag fikk jeg vite at artikkelen fra foreldre og barn har havnet på Tv2 sin nettside, alltid like gøy når innleggene mine når ut til folket. Jeg venter fortsatt spent på å høre fra Se og hør igjen, jeg gleder meg til å se reportasjen ferdig. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, bare synd at tålmodigheten min er så fryktelig kort til tider 🤣

Hver dag våkner jeg opp til fine meldinger i innboksen min fra dere. Meldinger som gir meg pågangsmot til å fortsette min kamp. For det er ikke til å legge skjul på at det å leve med denne sykdommen er nettopp det, en evig kamp. Men på grunn av dere og ved hjelp fra mine kjære fortsetter jeg og kjempe.

Idag skinner solen igjen over Bergen by, noe som medførte at jeg kom meg ut i dag for å leke med en liten gutt.En gylden anledning til å prøve genseren også, den var bare helt herlig å ha på seg. Vi styrtet bort til naboen i kjent stil, jeg som sjåfør med en liten gutt som passasjer. Men igjen ble Isak “skuffet” (et ord han bruker hele tiden), for de var nemlig ikke hjemme. Så da endte det opp med at Isak dro med pappaen sin for å grave hos naboen. Jeg kan stille opp med mye, men med engang det kommer en gravemaskin inn i bildet så har jeg lite og stille opp med.

Så jeg tok meg en kveldstur i ensom majestet (hysj, ikke si det til min datter, for blir det rabalder 🤣), jeg er nemlig blitt litt tøffere med årene. Nå sitter jeg her lykkelig over at jeg fikk meg en fin tur, selv om de jeg møtte på min vei sikkert lurte på hvilken instans jeg hadde rømt ifra . Jeg er ihvertfall glad for at jeg har fått en ny fin dag, og tenk, imorgen er det barnebursdag, da blir det nok leven…

Hver dag kommer det samme spørsmålet, hver dag gnåler 5 personer i husholdningen om det samme. Ja noen ganger kommer spørsmålet allerede dagen før, ja noen ganger før jeg til og med har stått opp! Det må da være mulig å få opp øynene før man må begynne å planlegge, våkne litt selv før det evinnelige maset begynner.

 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Noen dager er jeg i ferd med å gi opp, jeg orker rett og slett ikke å forholde meg til det. For det er nemlig umulig å gjøre alle fornøyd, de finner alltid noe å klage på før eller siden. Jeg har prøvd å planlegge, la alle få et ord med i laget, men det er og blir en umulighet, alltid ender det opp med de samme forbaska diskusjonene.

 

En ting er ihvertfall sikkert, vi er ikke de eneste som har dette problemet. Overalt i tusen hjem diskuteres dette emnet daglig, ja jeg skulle ikke forundre meg om at det er grunnen til at skilsmisse statistikken er så høy som den er. Faktisk så kan dette temaet få alvorlige konsekvenser om man ikke klarer å holde seg i tøylene, gudene skal vite at det har gått en kule varmt hos meg mang en gang!

 

Det er ikke ro og få før jeg har klekket ut et svar, hver dag må jeg legge mine grå hår i bløt for å finne en løsning. Noen sier at dette temaet kan bringe folk sammen, det gjelder ihvertfall ikke i denne familien, her krangles det så hårtustene fyker rundt hodet på meg. Det er ikke rart assistentene må støvsuge hver dag.

 

Jeg syns faktisk ikke det er noe rart at det er krig her i verden, ja selv de lærdes strides om dette spørsmålet. Nettet florerer av tips og lette løsninger, men hva hjelper det når noen vil ha alt mens andre vil ha ingenting? Det er jaggu ikke rart hårtapet er blitt større med årene, heller ikke rart at han jeg er gift med er skallet når jeg tenker meg om.

 

I dag var det på an igjen, eller egentlig startet det i går kveld når gubben ga meg grei beskjed. Det er det første jeg våkner opp til , og det siste jeg hører før jeg legger meg. Så i dag tidlig kom spørsmålet igjen, min datter sto i døråpningen 07.00, det evinnelige spørsmålet om…

 

“Hva er det til MIDDAG” ?? 

 

Rettigheter:tegninger.no

 

Idag er det en sånn håpløs dag igjen, en dag der jeg gjerne skulle vært der for noen som trenger meg, men som av ulike årsaker bidrar til at jeg ikke kan. Det var nemlig begravelse i dag, og jeg skulle så gjerne ha vært tilstede. Men igjen setter denne sykdommen kjepper i hjulene for meg, igjen kjenner jeg på maktesløsheten av å ikke strekke til. Så jeg gjør det eneste jeg kan gjøre, jeg tenner et lys for å minnes.

Jeg har prøvd å tenke på andre ting, prøvd å holde meg opptatt med noe. Idag hadde jeg feks møte med to nye assistenter, men jeg kjente at tankene tok tak i meg. Heldigvis virket hun ene både sympatisk og jordnær, så hun begynner neste uke på opplæring. Den andre derimot forstod ikke et kvakk av hva jeg sa, hun var fra Romania og var litt dårligere i norsk enn jeg hadde forutsett. Heldigvis så lederen for BPA firmaet at dette ikke kom til å gå, så han avbrøt møtet nesten før det var begynt.

Men så kom den følelsen snikende, den “dårlig samvittighets” følelsen. For jeg så hvor skuffet hun ble, og jeg fikk så utrolig vondt av henne. Dessverre så er jeg i en posisjon der jeg må være litt egoistisk, for jeg har ikke tid til å prøve noe som helt sikkert ikke hadde fungert i lengden.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min datter så at jeg hadde en dårlig dag i dag og kom opp med et genialt forslag. Det er ingenting som hjelper bedre på humøret enn sjokolade, så idag bakte vi brownies. Jeg syns det var et godt forslag på en dag som denne, så idag har jeg trøstespist til den store gullmedaljen. Det er som alltid de små tingene som hjelper når man føler seg bånn i bøtta.

Enda godt at jeg har mine barn, de bringer lys i hverdagen når den er ellers så grå, de får alltid frem smilet hos meg. Det hjalp jo også på å høre at vi har fått 50 fakler til som vi kan bruke til fakkeltoget, nå har vi 95 fakler og håpet er at det kommer like mange mennesker. Hvis ikke så har vi i det minste mange fakler som vi kan bruke til jul 😂 Neste uke kommer jeg til å opprette arrangement på Facebook og da håper jeg dere sprer budskapet om fakkeltoget opp og ned i mente, dette må bare bli bra!!

I går oppdaget jeg noen bilder som min svigerinne har sendt meg for lenge siden, faktisk bilder fra når vi var på hytta sist. Bilder av Isak på dissen utenfor huset de holder på å bygge. Jeg syns de var så fine at jeg bare må dele de med dere, de fikk ihvertfall smilet frem hos meg.

Ha en god kveld alle sammen 😍

Det ser så uanstrengt ut der hun går fremfor meg. I hvite joggesko rusler hun gatelangs. Føttene går av seg selv, hun tenker ikke over det. Nesten lydløst flytter hun seg sakte fremover, hun ser så rolig ut der hun går, det ser så enkelt ut. Der går hun i egne tanker mens hun vandrer videre frem mot sitt endelig mål. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for bak henne kommer jeg, og jeg kan ikke gå… 

 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ser så uanstrengt ut der han kommer løpende. Med hodet hevet og brystkassen stram, beveger han seg raskt forbi de andre menneskene som er tilstede. Jeg ser hvordan pusten går kontrollert for hvert skritt, hvordan han styrer pusten for å komme seg raskere fremover. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for mine lunger er i ferd med å gi opp… 

 

Det ser så uanstrengt ut der de beveger seg på dansegulvet. Tett omslynget i hverandre glir de over gulvet i takt med musikken. Jeg ser hvordan han holder henne stødig med sine trygge hender, mens hun strekker sin kropp ut i vakre linjer. Som to svaner beveger de seg rundt på gulvet. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for jeg må ha hjelp til å stå…

 

Det ser så uanstrengt ut der hun står med åpne armer. Hun bøyer seg ned og gjør seg klar til å ta imot det kjæreste hun har. Gjensynsgleden er til å ta og føle på, barnet løper inn i en mors trygge armer. Jeg ser hvordan hun holder han tett inntil seg mens de svinger seg rundt sammen. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for mine armer virker ikke lenger… 

 

Det ser så uanstrengt ut der han står og brøler på sidelinjen. Med sin sterke og robuste stemme heier han sin datter fremover på fotballbanen. Gjennom sin stemme gir han henne selvtillit og mot til å prøve. Jeg ser hvordan hun sluker til seg alle hans støttende ord før hun setter ballen i mål. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for min stemme er blitt for svak… 

 

Det ser så uanstrengt ut der hun står fremfor speilet og gjør seg klar en lørdagskveld. Jeg ser hvordan hun lett legger sminken i sitt unge ansikt, hvordan hun med stødig hånd børster sitt lange hår. Etter en stund blir hun fornøyd, en rask titt i speilet før hun løper ut ytterdøren. Men jeg vet det ikke er uanstrengt, for jeg orker ikke se meg selv i speilet lenger… 

 

Jeg savner disse tingene hver eneste dag, de små tingene som dere tar som en selvfølge er blitt umulig for meg. Samfunnet vårt preges av perfeksjon og prestasjon. Det virker som at det er gått prestasjon i å leve livet så perfekt som mulig.

Men glem nå ikke det viktigste, glem ikke hvor viktig nettopp DU er!! For det spiller nemlig ingen rolle hvordan du ser ut eller hvilken utdanning du har, alt som betyr noe er at DU er verdifull for noen. Du er GOD nok akkurat som du er, og dersom du har det jeg savner mest av alt, en frisk kropp, ja da har du et hav av muligheter for å følge dine drømmer…