I dag startet siste uken på Nordås. Tre uker har jeg snart tilbakelagt, med farting frem og tilbake hver dag. Det har vært fantastisk å ha tilbrakt tid der, men nå begynner jeg og merke at kroppen skriker etter hvile. Det har vært en brå overgang og gå ifra lite aktivitet, til dager med mye aktivitet.
Det har vært tre uker med terapi for både kropp og sinn. Jeg er godt fornøyd med at kroppen har respondert godt på den treningen jeg har utført, og at utholdenheten min ikke er blitt noe mindre siden sist. Det har jo ikke akkurat vært stor mulighet til å hente seg inn igjen. Med fullt program både hjemme og på Nordås, har dagene bare flydd av gårde.
Problemet er at rullestolen min ikke er i orden, det var det forbaska fotbrettet da. Min bror og min mann klarte å lage en midlertidig løsning i helga, men når jeg skulle hjem fra Nordås løsnet alt på nytt, og brettet lå igjen og skrapte mot bakken. Det som irriterer meg grenseløst er at det er nærmest umulig å få hjelp på dagen, servicemann må bestilles dagesvis i forveien og kan aldri komme når man trenger det. Det finnes ingen nødnummer man kan ringe dersom uhellet er ute.
Jeg har mang en gang tenkt på hva vi gjør dersom rullestolen streiker når vi er ute og går. Selvfølgelig går det fint å dytte den på flatmark, men rullestolen veier godt over 150 kg og de hadde aldri fått meg opp bakkene her. Så da hadde jeg stått der da, uten mulighet til å komme meg hjem, med en stemme på øret som minner om at åpningstid for service er mellom 1300- 1500. Hyggelig!
Vi prøvde og ringe på Nordås skjønner du, men det var svaret vi fikk. Så da måtte vi finne en annen løsning. Problemet var at jeg ikke kom meg over rullestol festet i bilen. Jeg må over det for å kunne låse stolen fast. Men det går jo ikke når fotbrettet ligger og slenger nedi bakken.
Men det gikk og dytte fotbrettet opp med muskelkraft, og det ble løsningen i dag. For med to pleiere fra Nordås i tillegg til min assistent, klarte de å holde fotbrettet oppe mens jeg kjørte meg opp på festet i bilen. Snakk om arbeid. Samme problemet fikk vi når jeg skulle ut av bilen, men nå var det bare jeg og assistenten. Det ble mye lirking frem og tilbake, men løsningen ble å kjøre fotbrettet ut fra stolen slik at jeg kom meg ut av bilen.
Men tror du ikke at da dukket det opp et nytt problem. For når jeg kom inn i huset og skulle over i hvilestolen, da bestemte fotbrettet seg for at nå var det nok! Det hadde kilt seg fast, så der satt jeg med halvveis hevede bein uten mulighet til å komme meg ut av rullestolen. Jeg måtte pent vente til vaktbytte slik at de kunne være to som hjalp meg.
Så nå sitter jeg her, rimelig utslitt, og tenker at det IKKE blir Nordås i morgen, ihvertfall ikke før service mannen har vært her og sett på stolen. Alt jeg kan gjøre nå er å håpe på at de kan komme i morgen og fikse det raskt. Jeg håper dere har hatt en fin mandag, og ikke en blåmandag sånn som jeg. Nyt ettermiddagen og kvelden, så blogges vi snart igjen….