Vi hadde en nydelig dag i går takket være min bror og svigerinne. Noen ganger er det litt vemodig og reise “hjem” til Gulen. Jeg blir påmint om hvordan ting var før, alle minner fra barndommen som kommer tilbake, minner fra da jeg tok mine egne barn på hytteferie, minner om fiske, bading, båtliv og bålkos i fjæra steinene kommer strømmende over meg.
Men de fleste gangene er det bare godt å få komme “hjem”, sånn som i går. Jeg nøt tilværelsen fra vi kom til vi dro. Men når vi skulle starte på hjemturen var det akkurat som om noen høyere makter prøvde å holde meg igjen, maken til uflaks altså!
Etter at gubben hadde bært meg ut i rullestolen oppdaget jeg fort at det var noe som ikke stemte. I det jeg skulle rygge meg bakover kom det en fæl lyd i fra fotbrettet på stolen, det var som om noe knakk. Det hang bare og slang og skrapte ned i bakken. Hvordan skulle jeg nå komme meg over bilfestet i bilen?
Herlighet for et styr det ble. Isak som mente at stolen måtte inn til “Byggmester Bob”, min bror som sprang etter verktøy og min mann som lå på alle fire og dro noen “lette” Finnmarks gloser. Her var det om å gjøre og finne en lettvint løsning. Det tok nok gode 30 min før de klarte å få fotbrettet til å holde seg noenlunde oppe.
Så etter å ha skrudd i noe som virket som en evighet, var vi endelig klar for å starte hjemover, trodde vi… For hva skjer når vi så starter bilen? Nærlysene bestemmer seg for å kortslutte! Hva er oddsen for at to pærer ryker på en gang?? Nå begynte Finnmarks glosene for alvor å renne ut av min mann, og nå var gode råd dyre. Ute var det blitt mørkt og vi hadde bare langlys å hjelpe oss med. Det skulle vise seg å bli en hjemtur jeg sent kommer til å glemme.
For etter å ha bladd igjennom alle håndbøker og bruksanvisninger i bilen uten å komme frem til en løsning, valgte vi å starte hjemover. Nå har jeg vært sammen med en finnmarking i over 11 år, og trodde jeg hadde hørt alle gloser og uttrykk fra Finnmark som det var å høre, dette skulle fort vise seg å være feil!!
Aldri i mitt syndige liv har jeg hørt noen lire av seg så mye “skitsnakk” som min mann gjorde i går. At det er mulig! Hver gang vi traff en bil kom det nye ord jeg ikke har hørt før. Herregud som jeg lo, jeg klarte nesten ikke å puste, og jeg trodde jeg kom til å pisse meg ut lenge før vi var halvveis.
“Ingenting er jo godt nok, har jeg langlys på så blinker dere med lysene, og tar jeg de av blinker dere, det er umulig å gjøre dere fornøyd”, var bare noe han lirte av seg. Etter forholdene gikk det bra, men vi gjorde nok en del bilister forbanna i går. Jeg syns jeg hører dem, “hvilken idiot er det som kjører med langlysene på “!
Vi ble fort vant med å bli blinket på for å si det sånn. Men vi hadde ikke mye valg, for hjem måtte vi. Men ettersom vi nærmet oss hjem slappet vi mer og mer av. Helt til… Jo nemlig, et vogntog kom i mot oss!! Jeg tror nesten jeg hørte sjåføren rope, “er det langlys dere vil ha så skal dere jaggu meg få langlys”!
Nå trodde jeg min siste time var kommet, det var “Ave Maria”, “Halleluja” og de “hellige ånder” på en gang. Lyset flommet i mot oss, jeg hørte englesang og det var som om den himmelske “skare” åpenbarte seg fremfor oss. Jeg hørte bare noen ulyder fra min mann før jeg innså at vi kom nok til å overleve dette også. Lettelsen var stor når vi omsider kunne parkere utenfor huset. Jeg har aldri vært så glad for å komme hjem noensinne.
Jeg var gjennomvåt av svette etter en kjøretur med både latter og skrekk. Vi var helt utslitte begge to og kortsluttet fremfor TVen. Isak hadde heldigvis sovet seg gjennom hele kjøreturen , så han var uforstyrret av galskapen.
Min mann fikk en pakke fra kusinen i USA i går. Isak fikk noe skikkelig stilig, astronaut mat. Sandwich is som var vakumpakket og tørket. Det var egentlig som å spise kjeks, men stilig var det.
Nå sitter jeg bare her til lading, mens jeg “humrer” godt for meg selv og minnes dagen i går med et smil. Det blir en rolig søndag for min del, jeg har virkelig tenkt å holde hviledagen hellig. Jeg håper dere har hatt en fin helg og er klar for en ny uke. Fortsatt god søndag….
Kjersti Olsen: I vårt tilfelle så må vi ihvertfall ha to pærer liggende på lur. Men det ble nå en begivenhetsrik tur:)