Det har vært en herlig dag, enda bedre enn gårsdagen. Jeg som så mange andre, valgte å nyte den varme solen utendørs. Assistenten ble sendt på butikken mens jeg satt ute på verandaen. Jeg hadde rigget meg til på min solfylte veranda.
Radioen surret i bakgrunnen på min favorittkanal, topp 40 country. Solen varmet på mitt vinterhvite ansikt, fuglene kvitret, og jeg kunne høre en svak bølgeskvulp i det fjerne. Livet var bare herlig. Helt til…
Der satt jeg altså, avslappet og rolig, ante fred og ingen fare. Døren til verandaen var åpen slik at jeg kom meg inn i den nye vinterhagen, dit men ikke lenger. På grunn av bikkja måtte døren til stuen være igjen, noe som gikk smertelig utover meg i dag.
Vi bor nærme skogen, noe som jeg finner ellers så beroligende og idyllisk. Det er ingenting som slår det å våkne til en bekk som sildrer eller en brautende hjort i hagen. Snakk om å bo i naturen. Men med skogen følger det også med en litt annen sort, en sort vi ikke klarer oss uten, men en sort jeg gjerne skulle vært foruten, jada, du tipper nok riktig, nemlig insekter!
Favorittlåta kom på radioen, jeg lente meg tilbake og lukket øynene i noe som sikkert var et lite sekund, det var da jeg kjente det! Plutselig, ut av det blå, var det noe som datt ned på brystet mitt . Et rusk tenkte jeg, men den tanken varte ikke et sekund!!
For nå begynte rusket å bevege på seg! Jeg fikk panikk med stor P! Der satt jeg handlingslammet mens jeg kjente at rusket kravlet seg ned i BHen på meg! Nå var gode råd dyre, og jeg prøvde mitt ytterste på å forholde meg rolig. Det klarte jeg IKKE!
For hvem i svarte klarer å holde seg rolig når et eller annet krypdyr er på vei ned i brystene på en. Herregud hvor jeg ropte, jeg ropte på mine barn som sikkert satt lenket fremfor hver sin data, jeg hylte høyt mens jeg spant ut på den nylagde asfalten, jeg tror jeg kjørte så fort at det er bremsespor etter meg enda!! Naboen kan prise seg lykkelig for at han var på jobb, for ellers måtte han pent sett seg nødt til å grave meg mellom brystene!
Etter noe som virket som en evighet skimtet jeg to bein inne i stua, jeg børnet inn i vinterhagen så kruttrøyken sto ut etter meg. Stemmen min som i utgangspunktet er spak og dårlig begynte mirakuløst å virke igjen, jeg ropte så høyt at min datter trodde det sto om livet . “Fjern krypdyret i BHEN” ropte jeg. Vet du hva hun presterte å si?“Æsj, jeg vil ikke ta i krypdyret”!
Etter mye om og men fjernet hun til slutt rusket som viste seg å være en bille av noe slag, og jeg kunne igjen slappe av. Men da gikk det en jævel i meg, “du har et dyr på ryggen” sa jeg rolig. Min datter satte i et hyl, vrengte av seg tshorta før hun løp tilbake på rommet sitt. Godt fornøyd kunne jeg igjen trille ut i solen, mens jeg tenkte, hevnen er VIRKELIG søt…
