Jeg savner deg min kjære. Savner å kunne krype inntil deg når mørket faller på, høre pusten din når du sover, høre hvordan hjertet ditt slår i takt med mitt. Savner å kunne se på deg der du ligger, langt inne i drømmeland, der ingen bekymringer kan berøre deg, et drømmeland der alt er trygt og godt.
Jeg savner deg min kjære. Savner å kunne gå hånd i hånd, stryke deg lett over kinnet, kunne se deg inn i øynene og si, det ordner seg. Jeg savner å kunne krype inn i din trygge armkrok en kald vinterdag, savner å kunne hjelpe deg når du trenger det som mest.
Sammen hadde vi en drøm. En drøm om å skape et liv, et godt liv, et trygt liv, vi skulle bli gammel sammen. Vi hadde en drøm. En drøm om å bli foreldre sammen, dele erfaringene sammen, dele byrden sammen, et nytt liv skulle komme til verden, og vi skulle stå i det sammen.
Lite visste vi hva som ventet. Vi så ingen farer der fremme, vi så bare glede. Gleden over et nytt liv, et lite mirakel hadde blitt skjenket oss, veien videre så lys og fin ut. Sammen skulle vi begynne på en ny hverdag, et nytt liv, sammen skulle vi kjempe for det lille mirakelet vi sammen hadde skapt.
Drømmen brast, livet gikk i knas. Livet vi hadde sett for oss ble brått revet i fra oss. Redselen for hva som ventet ble uunngåelig. Livet skulle aldri bli det samme. Tryggheten om at vi skulle bli gammel sammen forsvant. Livet vårt endret seg over natten.
Nå står du der alene. I dine øyne ser jeg sorg og redsel. Redsel for hvordan dette skal gå. Nå står du der alene. Alene om omsorgen, alene med din redsel, alene med sorgen over det du har mistet, alene må du takle utfordringer uten meg.
Men i dine øyne ser jeg også styrke. Styrke til å takle dette nye livet. Styrke til å dra meg opp igjen når jeg er langt nede. En styrke som strømmer over på meg. For sammen skal vi kjempe, sammen er vi sterke. Du må vite min kjære, at så lenge det er pust i meg, er du aldri alene. Så lenge det er krefter i meg, skal jeg fortsette å kjempe, kjempe sammen med deg min kjære….
