Natten har vært en smule bedre, noe har jeg ihvertfall sovet. Men jeg var rimelig utslitt når jeg la meg, så det hadde vært rart om jeg ikke svimte litt av ihvertfall. Du kan tro det var en lykkelig jente som la seg igår. For Liverpool gikk seirende ut av finalen, og det var nå enda godt, så slapp vi noen sure miner her.
Så jeg la meg til høylytt sang fra min datter, “You’ll never walk alone”klinget gjennom hele huset her. Jeg fikk også beskjed om at den skulle hun spille i begravelsen min også, så selv om jeg ikke er Liverpool fan, så får jeg vel heller tillate det. Selv jeg må innrømme at sangen er fin den, bortsett fra når de møter Man.United, da bør hun holde munn om hun vet sitt eget beste.
Jeg har virkelig laget meg jobb. Denne bloggen altså. Tenk det, syv dager i uken skriver jeg, flere timer om dagen, flere innlegg om dagen. Jeg skriver ikke bare tre innlegg, men fire eller fem. For jeg samler opp, slik at jeg har noe til de dagene det er travelt. Men herlighet hvor jeg elsker det, elsker min nye hobby, eneste jeg angrer på er at jeg ikke våget å ta skrittet før.
Men det var kanskje en mening med det. Nå har jeg i det minste en grunn til å skrive, en grunn til å dele min hverdag med dere. Tror neppe jeg hadde hatt like mye skrive engasjement om jeg hadde vært frisk. Det å skrive er blitt min terapi kilde, det holder tankene unna, og de tankene jeg ikke blir kvitt, skriver jeg om og da blir alt litt bedre.
Det beste med å skrive blogg er kontakten jeg får med dere lesere. Nå har jeg fått lesere fra Nord til Sør, ukjente og kjente, og det er noe spesielt med å få meldinger fra mennesker jeg aldri har møtt, som forteller at det gir de noe å lese det jeg skriver. Det gir meg mye, da har jeg gjort noe riktig. For dette er blitt min måte for å sette søkelyset på ALS, jeg klarer dessverre ikke så veldig mye lengre, men det lille jeg kan bidra med gjør jeg så gjerne 💜
Jeg gir meg ikke så lett. Jeg har en plan til jeg skal få i havn, men det får være en hemmelighet enn så lenge, ihvertfall til alle brikkene er på plass . Men jeg tenker at om vi alle gjør litt for det vi brenner for, så kan ringvirkningene bli store på sikt.
Så i dag vil jeg hylle alle dere som jobber i det skjulte med å fronte denne sykdommen. Alle dere som aldri krever noe tilbake, alle dere som ingen ser men som gjør en stor jobb! For dere er mange, og det er på tide dere også får en hyllest. Så tusen takk til dere, syke og ikke syke, dere gjør en fantastisk jobb, og jeg er evig takknemlig for dere ildsjeler. Stå på videre, dere gjør en forskjell 💜
