Måned: september 2020

Idag var planen klar , kjerringa skulle igjen ut på luftetur. Igår kom den endelig , en velkjent lyd kunne igjen høres på plassen. På fire hjul kom den opp bakken til huset , nylakkert sto den og gliste til meg når jeg kom ut. En liten gutt var strålende fornøyd , endelig hadde mamma fått “brannbilen” sin tilbake. Det var ikke før igår jeg virkelig kjente det , hvor mye jeg egentlig har savnet den. Uten den har jeg ikke kommet meg noen vei , heldigvis har det vært bra vær den siste tiden.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det er ingen tvil om at jeg er avhengig av den bilen , uten den har fire vegger stadig kommet nærmere. I over fire uker har den vært til reperasjon , men igår kom den endelig hjem igjen. Hjem til mor , en mor kan endelig begynne å planlegge igjen. Så ja idag var planen klar , det var på høy tid med en kjøretur igjen.

Dessuten hadde vi noen ærend vi måtte få unnagjort , en liten gutt trengte å fornye garderoben sin. Tursko og turklær måtte kjøpes inn , så da så vi ingen andre utveier enn å besøke storsenteret på en lørdag. Men vi skydde unna det største senteret , for å gå der på en lørdag er som å be om bråk. Derfor ble gamle senteret plukket ut som et egnet sted , de hadde alt vi trengte denne lørdagen. Men når det er sagt så er det noe jeg ikke forstår , jeg forstår ikke tankegangen når det gjelder oss rullestolbrukere.

Den ene handikap parkeringen ligger helt idiotisk til , den ligger ved en inngang jeg ikke kan bruke. For det er kun rulletrapp ved denne inngangen , heis det finnes ikke. Så jeg må kjøre en omvei hver gang jeg skal inn , ikke alltid like kjekt når det bøtter ned ute. Ja og så er det den eneste sportsbutikken da , der var det umulig for meg å bli med. Inn kom jeg meg selvfølgelig , problemet var bare at det vi var på jakt etter befant seg oppe i andre etasje. Med kun en trapp som eneste vei opp ble det umulig , og jeg ble igjen stående utenfor og vente.

Jaja , de fikk nå det de trengte til en liten gutt , så da kunne vi ta den samme omveien tilbake og komme oss videre. Etter klokken og bedømme var vi litt sent ute , men det er nå litt typisk oss. Bedre sent enn aldri , og når vi kom frem sto de og ventet. Vi hadde nemlig blitt invitert bort på middag , og det var en invitasjon vi ikke kunne takke nei til.

Mine foreldre sto klar og ventet , og når døren ble åpnet slo en nydelig duft imot meg. En stor gryte med hjemmelaget betasuppe sto på menyen , og ingen lager bedre betasuppe enn min mor. Jeg tror jeg spiste over evne eller var litt for glupsk , for det var et øyeblikk der hvor jeg ble sittende og gispe etter luft.

Det har uten tvil vært en god dag , og det var så godt og endelig komme seg ut på veien igjen. Nå har mine foreldre allerede begynt å planlegge tur , og jeg er som alltid ikke vond å be. Jeg har kun et ønske for denne høsten og vinteren , et ønske om at jeg holder meg frisk. Denne høsten og vinteren vil jeg fylle med opplevelser , jeg vil nødig tilbake til sykehussenga med det første….

Nå er det snart to år siden jeg startet denne bloggen , to år der følelser og tanker har blitt offentlig delt.

Jeg var en grønnskolling når jeg først begynte , og det er ingen tvil om at jeg har lært mye gjennom disse årene.

Noen ganger har jeg tråkket i salaten , ja og ikke bare en gang.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Men det er av feil man lærer , og jeg er tross alt bare et menneske.

Vi er alle mennesker her inne i denne bloggverdenen , mennesker med feil og mangler.

Forskjellen er bare at når vi gjør feil så blir det synlig , synlig for alle og enhver.

Det er en pris vi må betale , vi må tåle heten ved å være i det offentlige lys.

Uansett hva vi skriver så vil det komme meninger , meninger som er helt ulik en ens egen.

Jeg kan dobbeltsjekke innlegget mitt flere ganger før jeg publiserer , og stort sett gjør jeg nettopp det.

Men uansett hvor mye jeg sjekker så kan jeg aldri være sikker , sikker på at mine ord blir oppfattet riktig.

Jeg kan aldri være sikker på at det budskapet jeg prøver å formidle blir oppfattet , det er det kun du som leser kan svare på.

For alt jeg vet kan du lese noe annet mellom linjene , du kan tolke mine ord på en helt annen måte.

Det er det som er så fantastisk med ord , de får på en måte nytt liv når de treffer deg som mottaker.

Sangtekster er et godt eksempel , tekstene får nye vinger for hver person de treffer.

Jeg kan ikke styre din oppfatning av mine tekster , alt jeg kan gjøre er å håpe.

Håpe på at mine ord treffer noe hos deg , at mitt budskap er noe du kan kjenne deg igjen i.

Jeg er en av de heldige , mine ord har høstet lite kritikk.

Gjennom disse årene har jeg kun fått gode ord , nestekjærligheten har aldri vært større.

Men jeg ser at jo nærmere man kommer toppen så øker den , meningene øker i takt med plasseringen.

Netttrollene ligger og vokter , klar til å rive deg ned for den minste ting.

Noen ganger tenker jeg at folk ikke tør , for sparker du meg så sparker du en som allerede ligger nede.

Til og med på kvinneguiden har jeg kun fått gode ord , og bare det er en bragd i seg selv.

Selvfølgelig kan det jo være fordi jeg har gjort noe riktig , eller rett og slett fordi min blogg er dramafri.

Men i hovedsak tror jeg det er fordi folk gruer seg , de vil ikke gi kritikk til en som allerede har nok.

Min hverdag består av sykdom og familie , en familie som betyr alt.

Likevel tar jeg hensyn , mine to eldste gutter skåner jeg siden de ikke vil bli utlevert.

Mange vil nok si at bilder av en liten gutt er fy fy , men for meg er det en underliggende årsak.

Denne bloggen er nemlig ikke bare en blogg , den er en reise på godt og vondt.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk denne muligheten , en mulighet til å fortelle min historie.

Plasseringen har ingenting og si for meg , jeg trives godt der jeg er , selv om en 6 plass idag føltes veldig godt.

Jeg har nemlig de beste leserne i verden , gjennom dere får mine ord nytt liv.

Kritikken vil kanskje komme men det skal jeg nå enda tåle , for jeg vet hvem som står bak min rygg…

Jeg var bare irritert når jeg la meg igår , og den irritasjonen satt fortsatt i når jeg våknet idag. Noen ganger er det bare umulig å få den bipap masken til å sitte ordentlig på , og i tillegg førte språkproblemer til at jeg ga opp til slutt. Uansett hvor mye vi prøvde så fikk jeg den ikke under kontroll , en liten lekkasje ved nesen fikk meg nesten til å sprekke.

Som oftest pleier det å hjelpe hvis vi vasker den , zalo pleier å virke utmerket. Men ikke denne gangen , denne gangen funket ingenting. Jaja , aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg fikk ihvertfall utblåsningen jeg trengte med dagens første innlegg , og en utblåsning var akkurat det jeg trengte.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Men la oss fokusere på det som er viktig , det er jo FREDAG! Den beste dagen i uken er tilbake , helgen kan endelig begynne. Istedenfor fredagstaco så ble det handlet inn i til nachos , noen ganger trengs det en vri. Forandring er godt i blant , og barna er ihvertfall fornøyd hver gang det lukter nachos i huset.

Formiddagen har vært rolig , jeg har fått tid til å hente meg inn på min favoritt serie. En serie som har fulgt meg helt siden jeg var gravid med min første sønn , 1996 var året da jeg ble hektet på denne serien. Home and away har fulgt meg siden , og det kommer stadig opp nye minner for hver episode jeg ser.

Det ble tydelig at jeg hadde sett mye på den serien gjennom svangerskapet , for når jeg kom hjem med en nyfødt prins skjedde det noe. På et teppe fremfor TVen lå han , og når kjenningsmelodien plutselig begynte reagerte en liten gutt. Hodet gikk fra side til side , det ble tydelig at lyder blir oppfattet selv inni magen.

Idag måtte naboen hente en liten gutt , enda godt nabobarna går i samme barnehage. Far ble igjen forsinket på jobb , og i tillegg er fredagstrafikken kriminell på ettermiddagen. Det har ikke blitt hakke bedre etter utbedringen av hovedveien for noen år siden , faktisk tror jeg det er blitt verre. Noen ganger lurer jeg på hva disse planleggerne tenker med , det virker som om de tror lyskryss er løsningen på alle problemer.

Men nå er det ihvertfall helg , og en liten gutt var fornøyd som alltid når han kom inn døren. Han hadde tydeligvis uvitende brakt med seg noe også , for i det øyeblikket han kom løpende inn her åpenbarte det seg noe på himmelen. En av naturens skatter dukket plutselig opp , en nydelig regnbue dukket opp rett utenfor stuevinduet vårt.

En liten gutt ble i fyr og flamme , tenk at han hadde tatt med seg regnbuen hjem til mamma. Det er hva jeg kaller en god start på helgen , bedre kan det nesten ikke bli. Så nå skal resten av kvelden bare nytes , ja det vil si etter at et ærend er gjort. Idag er nemlig bilen endelig klar , endelig kan gubben hente en etterlengtet bil hjem igjen. Det blir nok litt rart å se den igjen , spesielt med tanke på hvordan den så ut før.

Men det blir godt å bli mobil igjen , og i tillegg kunne kjøre rundt i en bulkfri bil. Vi er også blitt invitert på middag imorgen , så det var bra den ble klar i tide. Men nå må jeg vist avslutte , en liten gutt fikk nemlig besøk. Så nå er min lille stue blitt omgjort til kino , og nå sitter tre små hjerter med store øyne og følger med på Askeladden…

Her sitter jeg med en dødelig sykdom , en sykdom som tærer ned kroppen for hver dag som går.

I tillegg har jeg mye smerter , nerve og leddsmerter som gjør hverdagen enda verre.

Som om ikke det er nok så er det alle problemene som følger med denne sykdommen ,

problemer som stadig blir flere og verre etterhvert som tiden går.

Blodtrykksfall har jeg opptil flere ganger i måneden , blodtrykksfall som får meg til å enten kaste opp eller besvime.

To uker før den “ukentlige” begynner kroppen og reagere , feberen kommer og de siste gangene har jeg blitt sengeliggende i dagevis.

Smertene i kroppen stiger til det uholdbare , og til nå er det ingenting som hjelper mot det.

Ikke kan jeg bevege meg heller , for en sykdom har frarøvet meg alle mine funksjoner.

Klør jeg en plass må jeg enten få hjelp eller bite det i meg , og jeg kan ikke legge meg ned for egen maskin hvis jeg plutselig blir dårlig.

Nei jeg må vente til noen kan legge meg , og stort sett innebærer det at jeg må opp og stå selv om jeg ikke har krefter til det.

På toppen av det hele har du det psykiske , et altoppslukende mørke som sluker deg hel.

En angst som lammer hele deg , og med en hvilepuls på over 100 må du likevel klare å starte dagen.

Ja jeg kunne ha skrevet en hel serie av bøker om denne sykdommen , hver dag kunne jeg skrevet sutrete innlegg om hvor jæ#lig jeg egentlig har det.

Innlegg etter innlegg om hvor mye smerter jeg har , eller at jeg har nådd blodtrykksfall nr 102 i rekka.

Jeg kunne ha lagt ut i det vide og det brede om alt som rammer meg , alt ifra tannverk til ryggsmerter kunne jeg ha dokumentert.

For jeg har mye å ta av , listen over komplikasjoner denne sykdommen etterlater seg er langt som et ondt år.

Men jeg vil ikke bli oppfattet som et “offer” , jeg vil ikke la denne sykdommen ta over mitt liv.

Mitt fokus er på selve livet , på livets små gleder som finnes der ute hver eneste dag.

Hver dag kjemper jeg meg opp til en ny dag , og jeg gjør det fordi jeg gjerne vil leve.

Jeg gjør det fordi alternativet er verre , jeg gjør det for mine kjære.

Derfor blir jeg såååå lei når jeg til stadighet kommer over “sutrete” innlegg , klageinnlegg rett og slett.

Jeg blir faktisk provosert når jeg leser setninger “noen får alt” eller “når er det liksom nok”,

og det til tross for at personen egentlig er helt frisk!!

Da blir jeg forbanna , ja rasende rett og slett.

Du aner ikke hvor heldig du er!! Du har ikke peiling på hva det vil si å virkelig være syk.

Så syk at du mister alt , så syk at du gråter deg i søvn hver eneste kveld.

Så syk at du en dag kommer til å miste livet , så syk at dine kjære forbereder seg på et liv uten deg.

Du er heldig som fortsatt har muligheten , muligheten til å leve et langt og lykkelig liv.

Så skjerp deg , slutt å sutre!

Slutt å leke “offer” i ditt eget liv , slutt å synes så jæ#li synd på deg selv.

Ja livet er dritt noen ganger , men det er det eneste livet du har.

Så ja skjerp deg , livet er for kort til å sitte og synes synd på seg selv….

Ja så var det torsdag igjen , og som vanlig på torsdager våknet jeg trøttere enn normalt. Det var tid for rengjøring av en svett kjerring , så her var det ingen bønn. Det var bare å komme seg opp , hoppe i det og få det overstått. Regnet hadde også vendt tilbake i løpet av natta , men naturen trenger vel seg en dusj også. Jeg kom meg ihvertfall gjennom dusjen idag også , men jeg syns det er et styr hver gang.

Idag var det tid for fysioterapi igjen også , og det i seg selv tapper meg for litt krefter. Smertene i kroppen var heldigvis ikke så vonde idag , så jeg kom meg igjennom uten de helt store lidelsene. Jeg puster like lettet ut hver gang økten er over , nå kan jeg gå inn i helgen med god samvittighet.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Men det er slett ingen selvfølge at jeg fikk oppleve denne helgen i det hele tatt , ihvertfall ikke etter det som skjedde igår kveld. Ja jeg overdriver ikke når jeg sier at gubben holdt på å ta livet av meg , jeg er fortsatt ør i hodet etter den hendelsen. Neste gang vet jeg ikke hva jeg gjør , en halvskallet gubbe skal være glad jeg ikke har funksjonene i orden.

For jeg ante fred og ingen fare når gubben skulle hjelpe meg på toalettet igår , lite ante jeg at jeg i neste øyeblikk skulle be om nåde. Jeg er vant til mye når det gjelder gubben , ja jeg har lært meg til å leve med alle uvaner og sære tvangshandlinger. Det er jo sånn i et forhold , noen ting må man bare overse. Men igår fikk jeg nok , når det går utover liv og helse da må jeg sette foten ned.

I det øyeblikket gubben fikk meg opp i stående smalt det , og lyden ga gjenklang i hele huset. Ja jeg tror faktisk jeg kunne høre at glassene klirret i skapet , og det var et øyeblikk der jeg trodde det var jordskjelv på gang. Ja jeg er helt sikker på at lyden gikk rett inn på Richers skala , ihvertfall må et helt nabolag ha hørt lyden.

Men det var det som kom etterpå som nesten holdt på å ta livet av meg , en bølge av kvalme slo innover meg når jeg hang over skulderen til en halvskallet gubbe. Det ble fort tydelig at det var en gasslekkasje på gang , den største gasslekkasjen i vår tids historie. Aldri har jeg kjent en mer intens lukt , og nå sev den rett opp i neseborene mine. Jeg har ikke nesehår igjen idag , og luktesansen min blir aldri den samme igjen.Jeg er godt vant med at gubben slipper ut “luft” iblant , men dette er noe av det verste jeg har vært med på. Faktisk tror jeg lukten sitter enda i veggene , så dagen idag har gått med til utluftning.

Heldigvis overlevde denne gangen også , men det var med nød og neppe. Jeg fikk ihvertfall luftet godt ut før en liten gutt kom hjem , han lurte nok på hvorfor det var så kaldt her plutselig. Det skulle vise seg at det var en liten luring jeg fikk hjem idag , for med engang en sliten pappa sovnet på sofaen var han klar. Jeg så hvordan han listet seg ut på kjøkkenet , og like etter hørte jeg en skuffe ble åpnet.

Plutselig sto han fremfor meg , og med en fing fremfor munnen signaliserte han at jeg måtte være stille. I den andre hånda holdt han en pose , en liten gutt hadde funnet lørdagsgodteriet. Så det var fornøyd liten gutt som satte seg ned ved min side , han hadde klart å lure pappaen sin igjen…

Blogg.no er begynt med noe nytt , eller det vil si såååå nytt er det ikke.

Men dersom du klikker deg inn på blogg.no så ser du det , helt øverst ligger det “stories” fra tilfeldige bloggere.

Ja det må jeg jo også si , tenk at jeg lå helt oppe på en 7 plass igår, helt fantastisk!!

Men tilbake til disse “storyene”, det var nå tross alt det jeg skulle skrive om.

Disse storyene er et utvalg av de siste innleggene til utvalgte bloggere , og igår var mine innlegg en del av de.

Tre kvinner tronet nemlig et øyeblikk på topp , og jeg var plutselig omringet.

Omringet av to av mine favoritt bloggere , to bloggere jeg har dyp respekt for.

To bloggere som aldri er redd for å si sin mening , to kvinner som står opp for andre.

Så ja igår følte jeg meg stolt , stolt over å være der oppe sammen med dem.

I et lite øyeblikk tronet tre kvinner på topp , og alt jeg følte på var stolthet.

Jeg er takknemlig for at jeg at jeg har fått disse sterke kvinnene inn i livet mitt ,

takknemlig for å ligge på listen sammen med dem.

Så om dere vil lese to fantastiske blogger så er min anbefaling klar ,

kjerringtanker og vibbedille har det meste.

Jeg er blitt avhengig , hver kveld avslutter jeg dagen med å lese disse to bloggene.

Så ja jeg er stolt idag , stolt over å være omringet av to fantastiske kvinner…

Jeg husket ingenting når jeg våknet idag , ja det var nesten så jeg lurte på hvor jeg var. Det siste jeg husker var at jeg lå i senga igår kveld og var begynt på et nytt innlegg , men etter det er det svart. Det er akkurat som om jeg har et hulrom i hukommelsen , en følelse som ga meg frysninger på ryggen. Jeg har nemlig fast prosedyre hver eneste kveld , og det siste jeg gjør før jeg lukker øynene er å pause dataskjermen og få nattevakten til å ta på meg bipap masken. Ingenting var gjort , og jeg som er så nøye med begge deler. Ihvertfall å låse dataskjermen , og det er av en grunn. Jeg må nemlig gjøre det for å hindre at øyestyringen løper løpsk , for den reagerer på den minste ting.

Så jeg skjønte ingenting når jeg så at det var nettopp det som hadde skjedd , jeg har ihvertfall fått svar på at jeg sover med øynene halvveis oppe. Men helt alvorlig , noe sånt har aldri skjedd meg før. Det var faktisk skremmende , det føltes som om noen hadde slått meg i svime. Ja eller gitt meg noe jeg ikke skulle ha , og det første som slo meg var vival medisinen som lå uåpnet i medisineska.

Kan det hende at hjemmesykepleien har misforstått , har de trodd at medisinen skal gies fast? Jeg har ihvertfall fått et mysterium å bryne meg på , jeg tror jeg må sette en detektiv på saken. Jeg kunne ha trengt Miss Marple eller Poirot , men jeg får vel klare meg med en hårløs gubbe.

Så for meg ble det en forvirret start på denne onsdagen , en start som har satt sitt preg på dagen. Jeg føler jeg ikke har fått gjort noenting idag , timene har fløyet avgårde uten at jeg har hengt med. Men en ting klarte jeg ihvertfall å organisere , en ting som var på høy tid å få gjort. Det var igjen tid for hårklipp på en liten gutt , og heldigvis fikk vi gjort det idag. Nå hadde håret fått vokse ukontrollert altfor lenge , så det var godt å få det unnagjort idag.

Men noe bilde klarte jeg ikke å lure til meg , en liten gutt var nemlig altfor opptatt. Askeladden er blitt den store helten , og nå tror jeg vi har sett den filmen hundre ganger snart. Den ble også satt på idag , det var et krav fra en liten gutt dersom vi skulle få klippe. Han lever seg sånn inn i de filmene at du vil nesten ikke tro det , og da må selvfølgelig mamma også være med på eventyret.

Dermed ble jeg utnevnt til konge , konge over hele verdens skatter. En liten gutt utnevnte seg selv til ridder , og alle riddere har jo skjold fremfor ansiktet. En “hals” ble løsningen , med den fremfor ansiktet kunne han bekjempe alle slags vesen. En konge var trygg , og det samme var skattekammeret. Ja det vil si helt til en lyd kunne høres ved min side , en lyd som vitnet om at en ridder hadde kjempet hardt.

Det har vært en rar onsdag på mange måter , på en måte føler jeg at jeg har hoppet over en dag. Nå gjenstår det bare å se om mysteriet blir oppløst , eller om jeg får blackout i kveld også. En ting er ihvertfall sikkert , uken har gått fort. Litt for fort etter min smak , for følelsen av å “miste” en dag ligger og gnager inni meg…

Det er snart gått fem år , fem år siden tre små bokstaver rammet hardt og brutalt.

Livet ble aldri det samme igjen , på den harde måten måtte jeg lære og leve på ny.

Et nytt liv med mange tap , sorgen har tatt over mitt hjerte.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

En sorg som aldri tar slutt , for denne sykdommen frarøver meg alt.

Sakte men sikkert forsvinner jeg , min egen kropp er blitt mitt fengsel.

Muren blir stadig høyere , og uansett hvor mye jeg prøver så slipper jeg ikke ut.

Min egen kropp er i ferd med å sluke meg , og alt mine kjære kan gjøre er å se på.

Likevel er det en ting som brister mitt hjerte gang på gang , det gjør like vondt hver eneste gang.

Vennskap , venner som forsvinner sakte men sikkert.

Fem år er gått , og jeg kan telle på en hånd de som fortsatt er her.

Fortsatt opplever jeg det , venner forsvinner i unnskyldninger og kamuflering.

Unnskyldninger blir laget , det er lettere å kamuflere sannheten.

Venner som ikke orker lenger , som fluer forsvinner de en etter en.

Livet går videre for dem , og jeg er ikke nok lenger.

For selv om jeg prøver så strekker jeg ikke til , jeg klarer ikke lenger.

Ærlighet er blitt min store last , jeg mister stadig en bit av mitt hjerte.

Jeg ser det nemlig , jeg leser ordene mellom linjene.

De ligger der helt synlig til tross for forsøk på kamuflering , og igjen blir sykdommen brukt som en unnskyldning.

Men jeg gir beskjed , for jeg vet at livet er så altfor kort.

Ærlighet varer lengst sier de , men tydeligvis ikke når det gjelder vennskap.

Jeg skal dø , jeg vet jeg skal dø.

Men jeg er ikke død enda så slutt og behandle meg som om jeg allerede er borte.

Slutt og bruk sykdommen som en unnskyldning for å slippe , si det heller som det er.

Kanskje jeg er en forferdelig venninne , kanskje jeg ikke er god nok for deg lenger.

Men jeg kan ihvertfall forlate denne verden i visshet om at jeg prøvde , jeg har vært ærlig til det siste…

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet imorges , klokken var alt for mye og det var helt stille i huset. Ikke hadde jeg fått av meg bipap masken heller , et øyeblikk der lurte jeg på om jeg fortsatt drømte. Det var ikke før jeg trykket på alarmen til nattevakten at små lyder kunne høres , jeg har en mistanke om at noe må ha slått hele huset i svime i mrges.

Det er jaggu godt mor har kontroll , for enden på visa var at jeg måtte bruke Messenger for å ringe og vekke gubben. Det var litt av et syn som møtte meg på skjermen , en gubbe så rimelig forvirret ut når jeg ringte. Jeg fikk meg en liten latterbyge der jeg lå , turen igår hadde tilsynelatende tatt mer på enn jeg ante.

Stillheten ble plutselig brutt av en buldring i trappa , det samme godstoget som løp langs veien igår var nå på vei ned trappa. Her i huset er det ikke snakk om å være stille når man våkner , når en gubbe skal stå opp ja da skal resten av huset også våkne. En liten gutt var slett ikke klar for å stå opp , etter lyden og bedømme så tror jeg han kom skliende ned samme trapp.

Jeg fikk ikke sove etter at far og sønn hadde forlatt huset , så det var da dagens første innlegg ble til. Litt moro må jo jeg også få ha , og til dere som tror jeg har overdrevet så må dere bare tro om igjen. Om ikke annet så har jeg ikke tatt hardt nok i , for hjemturen ble ikke hakket bedre.

Jaja vi overlevde dette også , og til neste gang er gubben bedre utrystet. Takket være naboen har gubben nå fått seg en sykkel , jeg bare håper den er utstyrt med mange lette gir. Kjenner jeg gubben og meg selv rett så kommer det vel en ny historie neste mandag også , for det skal bli litt av et syn og se om han klarer å holde følge.

Dagen idag har vært rolig for meg , foruten om fysioterapi så har det skjedd lite. Men jeg kom meg i det minste ut en tur idag også , eller det vil si jeg fikk grei beskjed fra en liten gutt om å bare bli med. En tur bort på enga er aldri og forakte , selv om det er med livet som innsats hver gang. For veien bort er som en fjellskrent , og gubben gir som vanlig full gass. Det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste om jeg fremdeles satt i rullestolen , men frem kommer jeg uansett.

Vel fremme ble fotballen funnet frem , og idag ble til og med mor selv inkludert. Jeg ble nemlig utpekt som apen i midten , så her fikk mor virkelig kjørt seg. Det gikk trill rundt der en stund , jeg hadde mer enn nok med å holde tunga beint i munnen. Det er slett ikke hver dag denne kjerringa spiller fotball , ingen skal si at jeg ikke prøver. Storesøster måtte selvfølgelig også være med , det går jo ikke an og spille fotball uten henne.

Av en eller annen grunn har jeg hatt onsdag idag , jeg har lagt fremfor skjemaet med en hel dag. Jeg tror det er fordi jeg gleder meg til fredag , for da blir jeg litt mer mobil igjen. Bilen som egentlig skulle ha vært ferdig forrige uke tok litt lenger tid enn avtalt , men nå har vi fått beskjed om at vi kan hente den på fredag.

Så nå gleder jeg meg bare til helg , for da får vi endelig en mulighet til å komme oss ut på veien igjen. Det er alltid godt med litt stueforandring , og gudene skal vite at jeg trenger det. Endelig begynner ting å gå seg til , endelig kan vi vende tilbake til normalen igjen. Nå håper jeg bare at dere har fått en god start på uken , og imorgen er det ihvertfall helt sikkert at det er onsdag , eller er det nå det???

Noen dager tenker jeg at det kanskje hadde vært best om vi holdt oss hjemme , i går var en sånn dag.

Jeg burde jo ha skjønt det når mandagen ikke startet som normalt , det lå i tegnene at gårsdagen lå an til å bli uforglemmelig.

Men så uforglemmelig hadde jeg aldri sett for meg , selv min villeste fantasi holdt ikke mål.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Jeg tør nesten ikke tenke på neste uke , for gårsdagens mandag var bare starten.

En stolt liten gutt satte seg på en doning , første fotballtrening ventet.

Jeg ante fred og ingen fare , ja det vil si helt til far selv dro i snora.

En lyd spredte seg rundt et ellers så fredelig nabolag , en lyd som varslet om det som skulle komme.

Lite ante jeg at jeg hadde værhår , men akkurat der og da tror jeg jaggu jeg fikk meg ett par.

Gubben hadde som vanlig stålkontroll , jeg måtte jo bare lære meg “stole på han”.

Men sist gang jeg stolte på gubben hang jeg og dinglet over en dassskål , og usikker var jeg den gangen på om ræva var med.

Skepsisen økte når jeg så en liten gutt suse ned første bakke , hestekreftene kunne høres på lang avstand.

Mine usle hestekrefter kunne ikke sammenlignes , min doning var et esel i forhold.

Plutselig ble de bare borte , far og sønn var som forduftet.

Det eneste sporet jeg hadde var en sky av røyk , og jeg var neimen ikke sikker på hvem av dem den kom ifra.

Jeg husker hvordan jeg ba en stille bønn om at gubben hadde latt trekloggene bli hjemme ,

og heldigvis skulle det vise seg at jeg ble bønnhørt på det området.

Men det var en liten trøst oppi det som ventet , vi hadde jo såvidt begynt på turen.

Alle nervene mine jobbet nå på høygir , noe som ikke er helt heldig når du prøver å få et esel i galopp.

Beina mine hadde vridd seg i stillinger jeg knapt nok viste eksisterte , jeg turte knapt se etter.

Når jeg i tillegg hørte en motorlyd stadig komme nærmere , så hadde både bein og esel fått nok.

Eselet ville ikke fremover uansett hva jeg prøvde på , men nå skal det sies at jeg ikke prøvde så hardt.

Nervevrak var jeg blitt etter den første bakken , redselen hadde igjen tatt over min kropp.

Mitt indre instinkt ropte på meg , tryglet og ba om at jeg måtte snu.

Snu før det var for sent , rømme tilbake til en rolig gate.

Redselen over det som skulle komme var stor , og det skulle fort vise seg at den ikke var ubegrunnet.

Men fortsatt mente gubben at han hadde kontroll , gasspedalen var jo strupet ned.

En gubbe skulle få angre på de ordene , igjen fikk mitt indre instinkt rett.

For like etter ga en liten gutt bånn gass , og han etterlot seg et drønn som fikk selv Bjørketrærne til å skjelve.

Et lite sekund der sto gubben igjen sjokkskada , som en måpende gullfisk ble han stående igjen.

Det var ikke før jeg ropte at han våknet , og da var spetakkelet igang.

En idyllisk tur ble forvandlet til en heseblesende jakt , en jakt ingen av oss kunne vinne.

Gubben fant ut at det var best å knyte joggeskoene skikkelig , men jeg var mer takknemlig for at de i det hele tatt var på.

En ting skal han ihvertfall ha , min gubbe er ikke den som gir seg så lett.

Egentlig gir han seg aldri , når han har fått en ide så lar han seg ikke stoppe.

Og nå var det meg som ble stående igjen som en måpende gullfisk ,

for et syn fikk meg til å lure på om siste time var kommet.

Et ektepar som ante fred og ingen fare fikk seg litt av en overraskelse , jeg tror de aldri vil bli helt de samme igjen.

En lyd kunne høres gjennom skogen , en lyd som fikk selv skogens vokter til å gå i hi.

Like etter begynte bakken og riste , et varsel om at noe tungt var på vei.

En liten gutt kom susende først , og like etter kom et godstog i full hastighet.

Ja og så meg da , på mitt esel kom jeg luskende bak.

Et ektepar la ikke merke til meg , de var for opptatt med å følge med på galskapen oppi gata.

105 kg hadde enda ikke gitt opp , men nå var det like før.

På dette tidspunktet måtte jeg be en ny bønn , en bønn om å la en rødsprengt gubbe overleve.

Som en bulldoser uten hjul løp han , så fort gikk det at skoene etterlot seg en svidd gummi lukt.

Den ellers så hvitpolerte skallen hadde skiftet farge , og en dyp rødfarge fikk selv et trafikklys til å falme.

Det var ikke bare en motorlyd som kunne høres gjennom en fuglekvittrene skog ,

en blåsende hvalross fikk alle til å lure på om de var mer til vanns enn til land.

Plutselig ble det bråstopp , skoene etterlot seg skrensemerker i asfalten.

En liten gutt hadde sikkert lagt merke til at buldringen hadde stoppet , for nå sto han også i ro.

Jeg skjønte ingenting når gubben prøvde å se seg over skuldrene , eller hvorfor han plutselig sto med hodet mellom beina.

Et lettet sukk kunne høres gjennom skogen , og like etter ropte en lykkelig gubbe ut sitt utsagn , “ræva er fortsatt på!!”

Med lynets hastighet kom vi oss frem , og lynets hastighet hadde satt sine spor.

Min blonde lange manke blafret ikke lenger i vinden , som lange spydspisser sto håret rett opp.

Brunfargen fra en god sommer var plutselig forsvunnet , kvalmen fra redselen kunne sees i mitt ansikt.

Som to fargesprakende malerier ble vi bare stående og se på hverandre  , og alt vi klarte å tenke på var “vi har fortsatt hjemturen igjen”…