Noen ganger legger det seg en kappe over min kropp, en usynlighets kappe er nå blitt min.
Ja for det er nettopp slik det føles som enkelte ganger, en kappe hindrer meg fra og bli sett.
Jeg føler meg som et lite barn som må vente på tur, men ingen ser at jeg rekker opp hånden.
Tre små bokstaver rev meg ned, og nå har en usynlighets kappe lagt seg over min kropp.
Når jeg var frisk hadde jeg i det minste en mulighet, en mulighet til å si ifra.
Med en rungende stemme kunne jeg rope ut, rope ut mot en urettferdighet så stor.
Med kraftfulle hender kunne jeg banke i bordet, gi et klart signal om at nå var det nok!
På raske bein kunne jeg løpe ut av en smellende dør, lyden fra en smellende dør talte ordenes språk.
Men nå kan jeg ikke lenger, jeg klarer ikke si ifra.
Min stemme er blitt svak, for svak til å nå frem.
Mine hender henger rett ned, de har mistet sin kraft.
Mine raske bein er nå vasne, aldri mer skal de løpe ut en smellende dør.
Jeg er blitt et lett bytte, min svakhet er for alltid synlig.
Min styrke er forsvunnet, en styrke til å si ifra.
Jeg har ikke krefter lenger, krefter til å stå imot.
Min styrke er blitt min svakhet, en usynlighets kappe ble til.
Den sterkeste røst vinner, og den er ikke min.
Mine ord blir stadig overkjørt, de forsvinner i andre sine ord.
Det er en pågående konkurranse, en konkurranse om å få det siste ord.
En konkurranse jeg ikke vil delta i, for alt jeg vil er å bli hørt.
Alt jeg ber om er litt tid, gi meg tid til å sette ord på det jeg føler.
Selv om du ikke liker det jeg sier så gi meg rom, rom til å få mine følelser ut.
For det bobler inni meg, jeg føler meg som en dampkoker.
Trykket bare øker og øker, men ingenting kommer ut.
Noen ganger føler jeg meg som en del av møblementet, et møblement som er bortgjemt og gjenglemt. I et hjørne sitter jeg og støver bort, jeg er usynlig for det blotte øye. Tre små bokstaver gjorde meg til en fange i eget liv, hun som en gang var med på å dra lasset er nå blitt en del av lasset de andre må dra på. Mine indre demoner er tilbake, og stemmene deres er sterke…
<3
Gla`i deg blitt Vivian <3
Klem Vibbedille
Veldig glad i deg og, du har fått en spesiell plass i hjertet mitt
<3
Kjære Vivian,
️
Du har ordets makt! En fantastisk formidler er du! Jeg ser deg og hører deg!!!!
Alt godt, til deg og den nydelige familien din.
Linda
Tusen takk Linda, du skal vite at ordene dine betyr mye for meg
Det er dine følelser. Jeg både ser deg og hører deg. Om du føler deg som en del av møblementet så må jeg si at du er det vakreste møbelet jeg har både sett og hørt!! Klem
Gode Bunny, jeg er så takknemlig for at du har funnet veien inn i livet mitt
Dette var sterk lesning. Du har ordet i din makt. Jeg kjenner deg via andre blogger og du inspirerte med stort jeg jeg så ditt engasjement og glede der. Ref bergenstreffet..følger deg nå. Du er rå både på ærlighet og sårhet. All respekt til deg!
Hadde vært så hyggelig å få treffe deg (hadde jeg vært i Bergen deres treff der hadde jeg lurt meg med) Er jo ikke blogger. Er bare en emigrerte bergenser
Heier på deg!
Tusen takk kjære deg, ordene dine varmer
Vi får håpe det dukker opp flere anledninger, og har du muligheten så må du bare hive deg med 
Kjære fine deg
jeg føler vært ord du skriver , beskriver. Sånn er det, vondt så vondt. Livet er over men ikke over , vanskelig å leve i og vanskelig og akseptere
Ja du vet hvordan det føles Heidi, mange varme tanker til deg
Det er altså så mye av det du forteller om som jeg, som funksjonsfrisk har tatt som en selvfølge. – Og det å gi uttrykk for sinne/frustrasjon er definitivt blant de..
Men når det er sagt, har du vitterlig en langt sterkere stemme enn hva du selv er klar over. – Vi snakker da tross alt årets æresgryxen her!..
Ja den prisen verdsettes høyt Gry, dessverre er det mange som ikke vil forstå eller lytte når jeg trenger det. Men heldigvis har jeg dere, det hjelper mye
Du har fremdeles en stemme som blir hørt og lyttet til.
Likevel forstår jeg hvorfor du føler som du gjør. Livet er ikke over, før det er over. Og selv om du ikke lenger kan banke i bordet kan du fremdeles kjøre over ømme tær med rullestolen din.
Det å savne å bare forlate huset og slamre døra etter seg, forstår jeg utrolig godt. Det er en egen følelse.
Du har en stemme som virkelig høres, Vivian. Du har en unik formidlingsevne. Jeg har lyttet/ lest alt du har sagt, og jeg har fått en svært god innsikt i utfordringene med å leve med ALS. Du er et unikum, Vivian
klem fra meg 
Tusen takk for mange fine ord Trude, når jeg tenker på hvor lenge du har fulgt meg blir jeg rørt
Stor klem tilbake 