Redselen for å miste…

Jeg sitter i en stol med øynene igjen , prøver å stenge verden ute.

Hodepinen vil ikke gi seg , jeg føler meg kvalm og elendig.

Der og da føler jeg på den følelsen igjen , sårbarheten kommer krypende.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

I et lite øyeblikk føler jeg meg som et lite barn igjen , og alt jeg vil er å krype opp på mors fang.

I en stol sitter jeg , håpløsheten blir igjen så stor.

Sliten av alle prøvelser sovner jeg , det er kun i drømmene at jeg får fred.

Men akkurat i det søvnen tar tak så kjenner jeg det , en liten svak berøring får kroppen til å reagere.

Som en sommerfugl sine vingeslag stryker den så forsiktig , så forsiktig at jeg nesten må kjenne etter.

Forsiktig åpner jeg øynene , myser litt for å kunne se.

Det er da jeg ser det , en liten gutt har satt seg ned ved min side.

Han ser ikke på meg , for han har også sine øyne igjen.

Men hans lille hånd hviler lett over min , små fingre stryker over mine fingre.

Jeg nyter synet av han , urørlig sitter han ved min side.

Plutselig er det som om han sanser mitt blikk , små krystallklare øyne møter mine.

Et lite smil kommer til syne i et lite ansikt , og ut fra en liten munn kommer de vakreste ord.

“Bare sov du mamma , vi kan leke sammen i drømmene våre”