At livet vårt er blitt til en evig kamp trenger jeg nesten ikke å si , ikke før vi har tatt et valg dukker det opp et nytt problem vi må ta stilling til.
Utfordringene står i kø , fjelltoppene blir stadig høyere.
Likevel står vi på , selv om det noen ganger er fristende og bare legge seg ned å gi opp.
Noen ganger føles det ut som om vi jobber i motbakke , som om vi til stadighet går i en konstant motvind.
Det føles som om alle jobber i mot oss , uansett hvor vi snur oss så møter vi motstand.
Når en dør lukkes åpnes det en ny er det noe som heter , men når man har ALS møter man kun stengte dører.
En sjelden gang kan man skimte en liten sprekk blant alle stengte dører , av og til åpner en dør seg litt på gløtt.
Et svakt lys kommer til syne i et altoppslukende mørke , et forlokkende lys som drar oss til seg.
Men i det vi nærmer oss ser vi det , sprekken blir sakte men sikkert mindre før den smeller igjen.
Det er slik det føles når man til stadighet må kjempe mot systemet , vi må klore ned alle dører for å få et svar.
Et svar du har fått nei på så mange ganger , men likevel fortsetter du å stille spørsmålet i håp om å få et ja til slutt.
Hver kveld gråter jeg for mine kjære , jeg skulle ønske de kunne få en lettere hverdag.
Men når man til stadighet blir møtt med taushet og et rungende NEI så slipper de ikke unna , for når alt annet svikter så er det våre kjære som til stadighet må plukke opp bitene….
Det er leit å se at det er så vanskelig nå! Men jeg både håper og tror at det kan ordne seg for dere Vivian
Styrkeklem fra meg
Håper det Ellen, vi skal ihvertfall ikke gi oss uten en kamp