Jeg er bare et menneske, et menneske med de samme følelsene som deg. En gang var jeg frisk, med drømmer og håp for fremtiden for både meg selv og mine.Men noe skjedde når jeg ble syk, det var ikke bare håpet som forsvant. Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke var meg lenger, jeg ble ikke sett for den jeg var. Plutselig var jeg blitt til en betegnelse, faktisk ikke bare en betegnelse, men mange betegnelser…
Bruker,
pasient,
funksjonshemmet,
syk,
rullestolbruker,
lam,
ubrukelig,
grønnsak.
De to siste er mer skjellsord enn en betegnelse, men likevel kategorier som jeg havner under. Jeg opplever ofte å havne under en betegnelse, en kategori som jeg ikke kjenner meg igjen i. Ta epikriser feks, pasienten meddeler at hun fortsatt har smerter, eller hjemmesykepleien, brukeren trenger oppfølging. Nå skjønner jeg nødvendigheten av disse betegnelsene i offentlige etater, men de forteller ingenting om meg som person.
En ting er offentlige etater, en helt annen ting er mennesker som er rundt meg. De som kjente meg for den jeg var, og som plutselig bruker betegnelser for å forklare hva jeg i deres øyne er blitt. Det oppleves som kaldt, ufølsomt og sårende. Hun klarer ingenting lenger, hun er blitt helt handikappet.
Hvorfor har vi så lett å ty til betegnelser i vårt samfunn i dag, hvorfor kan vi ikke se hele menneske for hva det er?
For jeg er så mye mer, jeg er ikke bare syk, handikappet eller en rullestolbruker. Jeg er en kvinne, kone, søster, datter, venninne, og sist men ikke minst, en mamma. Jeg er fortsatt den samme Vivian, den samme dama med de samme følelsene, en dame med de samme behovene for å bli sett på lik linje som dere.
Jeg lar ikke sykdommen definere hvem jeg er, jeg prøver hver dag å bevise at jeg fortsatt kan på tross av sykdommen. Så hvorfor skal jeg godta at samfunnet bruker betegnelser som jeg ikke kjenner meg igjen i, skal jeg bare godta å bli satt i bås?
Hver dag møter jeg på nye utfordringer, og hver dag kjemper jeg for å løse de. Jeg hjelper til med lekser på min måte, jeg styrer økonomien på min måte, jeg heier barna frem langs sidelinjen på min måte, jeg organiserer hjemmet på min måte. For selv om jeg ikke kan gjøre alt det praktiske, så har jeg fortsatt et hode og et par øyne jeg kan gjøre mye med.Jeg prøver å bidra på min måte, på tross av at kroppen svikter så finner jeg stadig nye muligheter til å løse utfordringene på min måte.
Jeg er ikke bare en bruker, jeg er et menneske.
Jeg er ikke bare handikappet, jeg er løsningsorientert.
Jeg er ikke en grønnsak, jeg er klok.
Jeg er ikke bare en pasient, jeg er en livsnyter.
Jeg er ikke bare lam, jeg er engasjert.
Jeg er ikke ubrukelig, jeg er sterk.
Jeg er ikke bare en rullestolbruker, jeg er en kvinne.
Jeg er ikke bare syk, jeg er en mamma.
Alt jeg vil er å bli sett. Jeg vil bli sett for den personen jeg er.Fortsatt er jeg en kvinne med håp og drømmer. Ikke så mye for meg selv lenger, men for mine barn. Jeg har håp og drømmer for mine kjære. For jeg er ikke bare en betegnelse, jeg er ikke bare syk.
Hei jeg heter Vivian, og jeg er fortsatt en av dere….
Kloke, flotte Vivian. Vet du da jeg begynte å følge bloggen din var det nettopp fordi det var bloggen til ei helt vanlig dame som meg. Kjerring om du vil, for meg er det en hedersbetegnelse. Ei dame med enorme utfordringer hun møtte på strak arm.
Det er nok av blogger å følge hvis en ønsker å følge bloggen til en pasient eller en bruker. Mange bloggere og andre som lar sykdom og diagnose definere hvem eller hva de er. Blogger hvor de graver seg ned i en egoistisk selvsentrering hvor alt dreier seg om hvor synd det er på stakkars dem.
Din blogg er ikke slik, og det er det som gjør bloggen din så verdt å følge. Du er en mamma som våkner når hele huset har forsovet seg, fordi det er slik mammaer gjør rent instinktivt.
Du er lettere oppgitt over din mann enkelte ganger, selv om det aldri er tvil om at du virkelig elsker han.
Du er en kvinne som gjerne vil ta deg godt ut på julaften. Hvem av oss vil ikke det?
Så stå på Vivian. Slå i bordet til de som ikke ser hvilken flott og tøff person. Du er et forbilde for mange.
Åååå gode Brit 🤍For en fantastisk melding å få, tenk om alle hadde vært som deg. Tusen takk kjære deg 🤍
Jeg kan bare si meg enig i det som Brit skriver her.
Tusen takk 🤍
Det var på bloggen til kjerringtanker jeg ble oppmerksom på din blogg. Jeg ser på deg som en helt vanlig kvinne med store utfordringer. I min jobb som spesialpedagog har jeg i årenes løp møtt på mennesker med både kjente og ukjente diagnoser og syndromer. Viktigheten i den jobben ble å se bak syndromene/ diagnosene, og møte den enkelte der hvor han / hun befinner seg. ( har jobbet med voksne med særskilte behov). Den jobben har vært bevisstgjørende for hvordan jeg som privatperson møter mennesker med ulike utfordringer. ( jobber i dag som norsklærer for minoritetsspråklige), disse menneskene har med seg enorme opplevelser, og her er det også viktig å se den enkelte, å se forbi utfordringene og traumene mange av dem har. Det er viktig refleksjon du kommer med.
Tusen takk Trude, heldige deg som har en så givende jobb, og heldige mennesker som møter på deg og din evne til å se hele menneske. Dessverre er det mange som har noe å lære av deg 🤍
Kan heller ikke si annet enn at jeg er helt enig i det Brit sier her. <3 <3
Tusen takk Lene 🤍
Enig med Brit👍🏻💕
Tusen takk Katrine 🤍
Ja, Brit fikk liksom sagt det for oss alle tror jeg! 🎯👌❤
Tusen takk Kristin 🤍
Kjære deg
For ei fantastisk, flott og sterk dame. Heldige er de som har deg i sitt liv.
skjønner hvordan det føles! men den «kalde» måten å omtale pasienter på er der for en grunn. epikriser blir av og til kopiert inn i annen tekst og det er derfor viktig at det er anonymt, slik at navnet ditt havner feil sted ved et uhell.
Kjære flotte Mamma!! Du er så flink til å skrive, sette ord på ting , gi oss refleksjoner over ting vi tar som en selvfølge!! Takk for flotte ord og ønsker deg en flott lørdagskveld!! Gir deg en kjempegod klem!! Hilsen Hege
Hei der! Fint å se deg på tv i dag! Inspirerende! Jeg måtte rett inn på bloggen din og lese litt! Jeg jobber som BPA. Jeg kjenner det føles lærerikt å få innblikk i dine tanker og opplevelser med din nye livssituasjon. Takk for at du deler! ❤️
Kjære fine du.
Skjønner du lengter og savner det som var. Hvem ville ikke dét. Angående dine barn så tenker jeg at det spiller liten rolle for de at du ikke klarer de hverdagslige tingene når det kommer til stykket. Dib enorme kjærlighet lyser gjennom alt du skriver. Du er så modig og så tøff. Jeg ønsker deg et nydelig 2020 med gode opplevelser med din kjære familie.
Stor klem
Kjære deg! Så deg nettopp på fjelltur… på tv…. ja, du er en sterk, klok og flott kvinne! God klem til deg <3
Tusen takk Margrethe 🤍
Kjære Vivan – du traff meg og du traff meg hardt med dine vakre skildringer og innholdsrike blogginnlegg. Det er svært sjelden en blogg vekker min nysgjerrighet, men det klarte du, og det til gangs. Det er ikke ofte jeg kjenner tårene i øyekroken ved å lese en blogg. Jeg gleder meg til å følge deg og dine videre. Ønsker deg en flott søndag.
Kjære Roger, du aner ikke hvor mye det betyr for meg å høre. Jeg startet denne bloggen med et mål for øye, å prøve å formidle at livet ikke trenger å være over selv med en alvorlig sykdom. Da berører det meg å få slike meldinger som din. Tusen takk Roger, og takk for at du vil følge meg videre 🤍
Bare hyggelig, Vivian. Livet er ikke over før det er over – sykdom eller ei. Vi har alle godt av å få flere perspektiv på livet og de utfordringer det kan føre med seg.
Med dine innlegg, åpenhet og hjertevarme bidrar du til å belyse at livet er ikke alltid en dans på roser og at vi må ta vare på det vi har og de rundt oss så lenge vi lever.
Ja og derfor blir jeg så ufattelig glad for at budskapet mitt når ut. Det betyr så ufattelig mye 🤍