“Du er ikke den eneste mamma”

Jeg merker godt at veggen er borte, en vegg har stått som et hinder mellom meg og resten av familien. Det er ganske så fantastisk hvor mye en liten vegg har å si, og i mitt tilfelle er det som natt og dag.
Så når jeg måtte velge meg en ny sitteplass var jeg aldri i tvil, jeg hadde bestemt meg lenge før veggen kom ned. Jeg skulle sitte ved siden av sofaen, og akkurat det valget skulle vise seg å være det perfekte valget.

For som en magnet tiltrakk jeg meg en liten gutt, det hjørnet i sofaen nærmest mamma ble fort okkupert av en liten gutt.
Han hadde nemlig funnet ut at den plassen ga han en ny mulighet, for nå kunne han klyve over til min stol.
Jeg har aldri fått så mye nærkontakt som jeg gjør nå, og det beste av alt er at jeg ikke trenger be om det lenger.

En liten barnehånd styrker varsomt over mitt kinn, små varme fingre gir meg en varme så stor.
Hver ettermiddag kommer han hoppende inn døren her, og det første han gjør er å sette seg ved siden av meg. Jeg ser hvordan en liten kropp klyver over sofaen, og før jeg vet ordet av det sitter han tett inntil meg.
Jeg nyter varmen fra en liten kropp, det jeg har savnet mest er nærkontakt med mine små.

Men i går ble min beste kveld hittil, i en liten stund var det bare meg og min lille gutt. Verden utenfor eksisterte ikke lenger, alt som betydde noe var tiden med han. Små barnehender fikk varmen til å spre seg, igjen kjente jeg hvordan takknemligheten fikk tårene til å komme.
Et stort smil lyste imot meg, en liten gutt hadde lagt en plan.

Han skulle få mammaen til å gå igjen, for han hadde nemlig magiske fingre. Det smilet hver gang jeg beveget foten kommer jeg aldri til å glemme, aldri har jeg fått mer skryt.
“Så flink du er mamma” ropte han hver gang jeg lagde en liten bevegelse, det er ikke vanskelig å glede en liten gutt. Men plutselig bråstoppet han, med store øyne stirret han på meg og sa: “Du er ikke den eneste mamma, det er mange mammaer som ikke kan gå”.

Overrasket stirret jeg på han, stirret på en liten kropp med et så klokt hode. Smilet var tilbake i et lite ansikt, et smil som ga meg en varme så stor. “Det gjør ingenting at du ikke kan gå mamma, vi har det gøy likevel vi”. En liten gutt klarte det igjen, han viste meg hva som egentlig betyr noe…