Kategori: Blogg

I dag er det din dag min kjære mann, og i dag vil jeg bare takke deg.
Hver dag takker jeg høyere makter for at jeg fikk deg inn i livet mitt, på tross av våre ulikheter så kapret du hjertet mitt. Livet med deg har vært en berg og dalbane, og selv om livet ikke ble slik vi hadde sett for oss så er kjærligheten vår sterkere enn noen gang før.

Det har gått 15 år siden jeg traff deg for første gang, på den lokale puben i Vardø en midtsommer aften møttes våre blikk. Hvor vidt du så meg klart og tydelig den kvelden hersker det enda tvil om, uttrykket “druknet i ditt blikk” har aldri kommet bedre til rette enn akkurat den kvelden. På snøvle språk prøvde du og forføre meg, men det var først når du snøvlet frem en lovnad om at du skulle klippe gresset mitt neste dag mens du knapt nok klarte å holde deg holde deg på beina at jeg fikk nok. Så noe kjærlighet med første blikk ble det ikke.

Likevel skulle det vise seg at du var en mann av ditt ord, jeg holdt nesten på å kjøre av veien neste dag når jeg så deg komme over veien med gressklipperen i hendene. Helt siden den gangen har du stått stødig ved min side, og selv om jeg så redselen i øynene dine når jeg fikk diagnosen så valgte du og bli.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I går var jeg på kontroll, og som vanlig var du der ved min side. Jeg så gleden og lettelsen din når legen konkluderte med at jeg fortsatt var stabil, og igjen kjente jeg på en takknemlighet over at du er min. Livet med deg blir aldri kjedelig, hver dag er en fest. Men det jeg setter aller høyest med deg som person er omsorgen du har for alle rundt deg, du er en fantastisk pappa for alle “våre” barn og en fantastisk nabo som alltid stiller opp når noen spør.

Jeg vet du føler på mye dårlig samvittighet til tider, du føler du ikke helt strekker til.
Men det har du ingen grunn til, for det er ingen som kan måle seg opp mot det du står i hver eneste dag. Alt du gjør er for at vi skal ha det bra, deg selv er det ikke så nøye med. Du er en fantastisk mann på alle måter, og i dag skal du feires.

Jeg er så takknemlig for at du aldri ga deg den gangen for 15 år siden, du var fast bestemt på at det skulle bli du og jeg. Helt siden den gang har du bevist at du er mannen i mitt liv, og helt siden den gang har du vært min trygghet og glede. Du plukker meg opp når jeg ligger nede, du slipper alt du har i hendene og kommer løpende når alt raser rundt meg. Jeg elsker deg så høyt min kjære, takk for alt du gjør for meg…

For et vær vi har!! Det er jo rene sommeren ute!
Det er på sånne dager man glemmer alle regnværsdagene som har vært, og det er utrolig hvor fort man venner seg til solskinnsdager. Jeg kommer meg ikke fort nok opp for tiden, det eneste som står i hodet på meg er å bli ferdig med sondematen slik at jeg kan komme meg ut.

Jeg nekter å sitte inne på slike dager, for så mange godværsdager har vi ikke her på Vestlandet.  Derfor syns jeg det er på høy tid at de kom nå, og jeg har tenkt å gjøre mest mulig ute mens vi har godt vær. Etter jeg la ut innlegget om plantespisende Hjorten på mandag fikk jeg mange tips fra dere, lite visste jeg at gubben hadde tatt saken i egne hender.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

I går ettermiddag tok jeg meg en tur ut igjen, og det var da jeg fikk meg litt av et syn.
Gubben hadde gått ut før meg, og en liten gutt var opptatt med å leke bondegård sammen med nabobarna. Det var i det minste det jeg trodde han gjorde på, men det viste seg at gubben hadde gitt en oppgave til en liten gutt.

Gubben hadde nemlig fått et råd fra naboen vedrørende Hjorten, og det rådet fikk gubben til å handle. Jeg skjønte ikke hvor gubben hadde tatt veien i går når jeg kom ut, en liten gutt var også forduftet. Plutselig hørte jeg gubben sin stemme på andre siden av huset, og når jeg hørte han rope “spre det over alt” skjønte jeg at noe var på gang.

Jeg var snar med å kjøre rundt huset for å se hva som sto på, men når jeg rundet hushjørnet angret jeg på at jeg hadde tatt turen for å sjekke. For i mitt nye blomster bed sto gubben halvveis gjemt fremfor rhododendronen min, ja gjemt for naboene men ikke for meg. Med buksesmekken åpen sto han diskré og “vannet” plantene mine, og en liten gutt hjalp gledelig til.

“Hjorten liker ikke tiss mamma, det har naboen sagt” ropte en liten gutt ivrig mens han tisset i blomster bedet mitt. Synet av far og sønn som sto og urinerte i blomster bedet mitt fikk meg til å innse at jeg måtte gjøre noe, for det siste jeg ville var at blomster bedet mitt ble omgjort til et pissoar.

Så i dag har jeg kjøpt blodmel på Plantasjen, og det tipset kan jeg takke mange av dere lesere for. I tillegg kjøpte jeg en hel haug med hvit pyntestein som jeg skulle ha i bedet mitt, men jeg må nok gå til innkjøp av en haug til om jeg skal få dekt hele bedet. Vi har holdt på ute i dag også, og i dag er alle utemøblene kommet på plass.

Selv om verandaen ikke er helt ferdig så måtte jeg sette ut møblene, jeg gleder meg til den er helt ferdig og jeg kan pynte ferdig med blomster og alt. I kveld kommer det et firma på befaring som skal gi oss et overslag på glassrekkverk, jeg er fryktelig spent på hva det vil koste. At det er dyrt vet jeg fra før, men jeg trøster meg med at alle pengene vi bruker på dette prosjektet vil øke verdien på huset…

Gårsdagen begynte bra, jeg sto opp til et nydelig vær og jeg gledet meg til å komme meg ut i solen. Men det skulle vise seg at jeg aldri burde ha gått ut i går, egentlig burde jeg bare ha holdt senga. For synet som møtte meg når jeg kom ut fikk rullegardinen til å gå ned, det er lenge siden jeg har vært så forbanna som i går.

Jeg har skrevet mye om gubben når han er forbanna men lite om meg selv. Det er det en god grunn til, kjerringas vrede egner seg ikke på trykk. Jeg har alltid vært temperamentsfull, det tror jeg mine foreldre kan skrive under på. Normalt sett skal det mye til for å gjøre meg forbanna, men når det først skjer så eksploderer det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det var nettopp det som skjedde i går, kjerringa eksploderte!!
Jeg satt og nøt varmen fra solen når jeg bestemte meg for å sjekke løkene i blomster bedet mitt, men den turen kunne jeg ha spart meg for. Husker dere krokusene mine som hadde begynt å komme opp? De var nå borte!!

Hele blomster bedet var fullt av hjortespor, og det var da det rablet for meg. Med tårer i øynene og snørrete nese freste jeg over tunet, Hjorten skal være glad for at jeg ikke var i nærheten når de nøt krokusene mine til kvelds. Jeg hadde kjørt rett på de hadde jeg sett de, for nå er jeg lei av at hagen min blir ødelagt! Nå har jeg faktisk fått nok, så nå skal det søkes om skyting på egen tomt!

Gubben prøvde fortvilet å roe meg ned, men etter så mange år burde han vite bedre.
For når jeg ser rødt har rullegardinen gått ned, og da er det ikke håp.
Dessuten var ikke gubben rett person til å roe meg ned, for han hadde litt skyld i at Hjorten kom til duk og dekket bord. Jeg gav han nemlig i oppgave å legge netting over blomster bedet for noen uker siden, men som med alt annet jeg ber han om gikk det i glemmeboken.

Jeg var så forbanna i går at jeg kjørte rett i veranda døren så den gikk opp med et smell, og det hele endte med at jeg svidde av to tusen kroner på nettsiden til Plantasjen i går kveld.
Denne gangen har jeg kjøpt busker og stauder som Hjorten ikke liker, likevel føler jeg meg ikke trygg. For løkene jeg kjøpte i fjor skulle også være av den sorten Hjorten ikke spiser, men nå vet jeg ikke lenger.

Jeg har vært ute i hele dag og plantet med assistentene, og det gjorde meg godt.
Assistentene har gjort en fantastisk jobb med å ordne utenfor, de har spylt plassen og plantet alt jeg har kjøpt, så nå ser det mye bedre ut utenfor. Vi har fått sommer temperatur i Bergen nå, i dag ble det så varmt i solveggen at jeg måtte ta en pause i skyggen. Det er meldt sommer temperatur hele uka og det skal jeg virkelig nyte, jeg elsker denne årstiden…

Med tårer i øynene så jeg hvordan de fikk den anerkjennelsen de fortjener, og igjen kjente jeg lengselen våknet til liv. Aldri har jeg fulgt så mye med på spellemannprisen som i år, og det var det bare en grunn til. Karpe har alltid hatt en spesiell plass i hjertet mitt, sangene deres bærer med seg mange uforglemmelige minner.

Minner fra et tidligere liv, gamle minner som våkner til liv gjennom kjente toner.
Helt siden jeg hørte låta Glasskår i 2004 (året etter min datter ble født) har jeg vært hektet, jeg spilte den sangen så mye at min datter kunne teksten før hun begynte å prate.
Sangene til Karpe har vært mange og betydningsfulle, og etter jeg ble syk har de gitt meg et kjærkomment avbrekk fra virkeligheten.

Jeg har alltid hatt en drøm om å få oppleve de live, men det har vært umulig å få tak i billetter.
Håpet er at jeg skal få oppleve de en dag, det hadde vært fantastisk.
Noen ganger trenger man en flukt fra virkeligheten, og det får jeg når jeg lytter på sangene deres. Alle som kjenner meg vet at jeg er en country jente, men Karpe har likevel klart å lure seg inn i hjertet mitt.

Jeg elsker genialiteten deres når det kommer til musikk, de taler på vegne av oss alle.
Vi har alle en historie som vi sitter på, og det er det som er så fantastisk med Karpe at de forteller historien bak menneske. Derfor var jeg en av de som bøyde meg i støvet i går, det er så fortjent. Magdi og Chirag fortjener all hyllest, og jeg er så takknemlig for at de aldri ga opp på tross av fordommer og kritiske røster….

Jeg trenger ikke store ting for å kjenne på glede, det er de små tingene som betyr mest.
Det er som de sier, den største lykken i livet kan ikke kjøpes for penger.
Hver gang jeg kommer ut under åpen himmel føler jeg på det, frihetsfølelsen fyller hele meg.
Det at jeg ene og alene kan bevege meg fritt rundt betyr alt for meg, og i går slo det meg hvor heldig jeg egentlig er.

En tur på Plantasjen fikk meg til å innse hvor heldig jeg er som fortsatt klarer å kjøre rullestolen selv, det er ingen selvfølge etter åtte år med ALS. Stemmen min har jeg også enda, og selv om den er grøtete og delvis uforståelig så klarer jeg å gjøre meg forstått.
Små ting som de fleste ikke tenker over blir store for meg, og jeg er så takknemlig for det lille jeg klarer å gjøre selv.

Jeg elsker denne årstiden, og nå begynner temperaturen å spille på lag også.
Synet av alle løkene jeg plantet i fjor fylte meg med glede, for nå spirer de som aldri før.
Det er meldt et fantastisk vær til uka som kommer, og det har jeg tenkt å utnytte meg av.
Nå er ventetiden over, nå skal det plantes i alle krukker og potter.

Jeg får ikke gjort så mye denne helgen, gubben har nemlig leid seg en gravemaskin.
Dermed var det gjort, han blir som et lite barn hver gang han setter seg i en gravemaskin.
Jeg vil nødig forstyrre han i arbeidet, selv om jeg skulle ønske jeg kunne arbeidet ved hans side.

Jeg får smøre meg med tålmodighet til mandag, da kan jeg surre rundt så mye jeg vil.
Det er bare kaos utenfor huset for øyeblikket, jeg skal være glad når vi er ferdig med alt.
Jeg bare håper vi får ryddet opp før 17 Mai, og at jeg blir ferdig med blomster bedet mitt. Jeg kjøpte nemlig hvit pynte stein på Plantasjen, så nå blir det spennende å se om planene mine blir så bra som jeg har sett for meg….

Jeg gikk til sengs lettere frustrert i går, for rett før leggetid skjønte jeg at planene jeg hadde lagt for dagen i dag måtte utsettes. Gubben sto plutselig uten bil i dag, dermed så han seg nødt til å låne min bil for å komme seg på jobb i dag. Så det ble ingen Plantasjen på meg i dag, men håpet er at jeg kommer meg ut i morgen.

Ja i morgen har jeg ikke noe annet valg enn å komme meg ut, siden jeg ikke kom meg på kontroll i går så må jeg opp på sykehuset og hente mer forsøksmedisin.
Jeg har vært med i studiet i to år nå, jeg var faktisk den første i Norge som fikk denne forsøksmedisinen. Enda vet jeg ikke om det er placebo eller virkestoff, men jeg har vært stabil i over tre år nå.

Jeg har en tro på denne medisinen, og jeg håper jeg snart får vite om jeg har fått den virkelige medisinen. Det er ulempen med forskning, ting tar så fryktelig lang tid. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig frustrert når det stadig vekk kommer gjennombrudd innenfor kreft forskning, mens vi som har ALS har nesten ingenting å vise til.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det føles veldig urettferdig, at vi som blir rammet av sjeldne sykdommer ikke får den samme behandlingen og fokuset som de som får sykdommer alle har hørt om.
Det å få beskjed om at du skal dø og at det er ingenting noen kan gjøre er jo like grusomt uansett hvilken diagnose man har, så hvorfor blir vi ikke behandlet likt?

Jeg er nå inne i mitt åttende år som ALS syk og kampene for egen tilværelse har vært mange.
Av og til ser jeg tilbake på alle kampene jeg har vært igjennom og da blir jeg bare lei meg.
For er det noe jeg ikke har som ALS syk så er det tid, at jeg fortsatt er her er et mirakel i seg selv. Så jeg syns det er urettferdig at det skal stå på hvilken sykdom man får når det kommer til tilbud og behandling, for er ikke alle mennesker like mye verdt??

Jeg kjente på det under middagen på lørdag, magen magen begynte å skape seg igjen.

Etter jeg begynte med næringsdrikker har jeg vært plaget med hard mage, og denne gangen var det så grusomt at jeg måtte be om nåde til høyere makter.

I fire dager har jeg prøvd å få tømt magen, selv dråpene jeg tok så ikke ut til å virke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg skulle egentlig vært på kontroll i dag men den måtte jeg bare utsette.

For jeg var så dårlig i dag når jeg våknet i dag at jeg knapt kom meg ut av senga.

Heldigvis fikk jeg tømt meg i dag, og det tok bare fire dager.

Jeg er helt ferdig her jeg sitter, det føles ut som om jeg har vært i gjennom en fødsel.

Nå håper jeg bare at det blir lenge til neste gang, for dette klarer jeg ikke i lengden.

Jeg hadde egentlig planer om å komme meg ut i dag, jeg har så lyst til å ordne det nye blomster bedet mitt.

Synet av liljene mine i dag ga meg inspirasjon, og nå klør det i fingrene mine.

Så nå håper jeg at formen min kommer seg til i morgen, for da har jeg planer.

Det er nemlig en butikk som får meg til å glemme alle problemer, Plantasjen er blitt min nye snopebutikk…

Jeg våknet opp i dag og i et lite sekund lurte jeg på hvor jeg var.

Det føltes ut som om jeg hadde blunket og så var det over, var det hele bare en drøm??

“Jeg vil ikke hjem” ropte en liten gutt i går, påskeferien var nå over.

Det har vært en fryd å se hvor mye en liten gutt har kost seg, takket være søsknene har han fått en uforglemmelig påskeferie.

“Jeg kommer aldri til å glemme denne påsken mamma” sa han mens han pakket ned tingene sine, og jeg kunne ikke annet enn å si meg enig.

Vi bestemte oss for å starte hjemover tidlig, for vi regnet med at det kom til å være litt kø på vei hjem.

Men der ble vi overrasket, for det var først når vi kom på ferjekaia at vi måtte stå litt i kø.

Turen hjemover gikk smertefritt for seg, for det meste hadde vi bilveien for oss selv.

Vi hadde fint vær nesten hele veien, men jo nærmere Bergen vi kom jo mer overskyet ble det.

Og når vi hadde halv time å kjøre kom de første regndråpene, så at vi har vært heldig med været denne påsken er det ingen tvil om.

Jeg ble overrasket når vi tok skyliften opp på fjellet, for jeg regnet med at det var mye kaldere der oppe enn nede i lavlandet.

Men når vi kom opp angret jeg på at jeg hadde kledd på meg så mye, for oppe på toppen var det ikke et eneste vindpust.

Nå er vi hjemme igjen og i morgen er det hverdag.

Disse dagene var over på et blunk, ikke rart jeg trodde det var en drøm i dag når jeg våknet.

Jeg kunne ikke vært mer takknemlig her jeg sitter, denne turen kommer jeg til å leve lenge på.

Nå håper jeg bare dere har hatt en like strålende påske som vi har hatt, denne påsken her rett og slett vært fantastisk…

Reklame | Loen skylift

Jeg føler meg utrolig heldig her jeg sitter, for overraskelsene står tydeligvis i kø denne påsken.
Det er ikke ofte jeg får skryt av gubben, men i går var lovordene mange.
For i går oppdaget jeg at jeg hadde fått en melding på instagram, og jeg ble målløs når jeg så hvem den var fra.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Meldingen lød som følger : “Hei, skal dere til Loen i påsken”, og avsenderen var Loen skylift.
Jeg måtte nesten be gubben gnikke øynene mine, det hele føltes litt uvirkelig ut.
Det viste seg at de hadde en overraskelse på lur, og jeg må innrømme at det kom en tåre når jeg fikk vite hva det var.

De hadde fulgt meg på instagram og de syns jeg satte søkelyset på noe viktig. Jeg ble rørt når de skrev at jeg var en inspirerende person og at jeg viste et stort pågangsmot. Derfor ville de bidra til at vi fikk en fantastisk påske, og dermed fikk jeg fire gratis billetter med skyliften. To av de gikk til mine foreldre, det er jo takket være dem at vi er her i Loen.

Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en opplevelse som jeg gjorde i dag, og det skulle vise seg å bli en spektakulær opplevelse. Tusen meter rett opp kan gi den tøffeste sug i magen, spesielt på tur ned igjen når banen for rett ut for stupet. For første gang gjennom livet mitt våknet høydeskrekken til liv, og jeg har ikke hatt et sånt sug i magen siden jeg fløy paraglider for to år siden.

Hele familien var med, men våre fire barn tok bare banen opp. Her i Loen har de nemlig en syv kilometer lang akebakke som går ned fra toppen av fjellet, og den måtte selvfølgelig barna ta.
En liten gutt er heldig som har tre eldre søsken som gjerne tar han med på ting, og jeg ser hvor mye det betyr for han. Jeg tror jeg lar bildene si sitt i dag, tusen takk til Loen skylift som ga oss en fantastisk opplevelse vi aldri kommer til å glemme 💖

Etter noen timers kjøring ankom vi vakre Loen i går ettermiddag.

Heldigvis var det litt overskyet under kjøreturen i går, perfekt kjørevær med andre ord.

Jeg må innrømme at jeg fikk en smule panisk i går under bilturen, for jo nærmere vi kom Loen jo mer økte gubben hastigheten.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg tror han på et tidspunkt glemte gubben at han kjørte handikap bil, på den mest dårligste veistrekningen gikk det i rallyfart nedover bratte svinger.

Gubben hadde bestemt seg, nå skulle han frem.

Jeg følte meg som en milkshake der jeg satt, men jeg skjønte ut i fra blikket til gubben at her var det bare å klamre seg fast og håpe på det beste.

“Går det bra mamma” kom det fra baksetet, en liten gutt var en smule bekymret.

“JAAA” ropte jeg fra fremsetet, og når svaret kom fra en liten gutt måtte jeg smile.

“Det var bra mamma, jeg ble litt bekymret”  kom det veslevoksent fra baksetet, en omtenksom liten gutt tenkte på mammaen sin.

Jeg kjente at jeg var litt sliten når vi kom frem, kroppen min hadde fått kjørt seg under rally kjøringen til gubben.

Men når vi kom inn på hotellrommet ble alt glemt, og jeg kunne igjen konstatere at mine foreldre hadde tatt helt av.

For det viste seg at vi hadde fått det største rommet av alle, mine snille foreldre hadde bestilt en suite til oss.

Men det beste med dette hotellet er servicen, de har virkelig prøvd å legge alt til rette for meg som sitter i rullestol.

I restauranten har de reservert et bord til oss som vi har under hele oppholdet, og alle aktiviteter er rullestol vennlig.

Maten er helt fantastisk og det er godt tilrettelagt for barna med mange aktiviteter fra morgen til kveld.

I dag skal vi utforske området litt etter at bade nymfene har kommet seg opp av bassenget, eller bassengene må jeg vel si, for her er det ikke bare et basseng…