Måned: februar 2022

En dag vil tomheten komme, en tomhet som stenger alt ute.

En dag vil en stol stå tom, en tom stol som forteller en historie.

En dag vil en stemme stilne, et bankende hjerte vil en dag bli kaldt.

En dag vil en stillhet rå, sorgen vil en dag legge seg i et lite hus.

En dag vil fuglene stoppe å synge, mørket vil ta over.

En dag vil tårene flomme over, en flodbølge av sorg vil true i horisonten.

En dag vil fem hjerter briste, fem hjerter vil gå i tusen knas.

En dag vil jeg være borte, en følelse av tomhet vil ta over.

En dag skal veggene viske, alle minner vil komme til liv.

En dag vil det komme en varm sommervind, en varm kjærlig bris som minner mine kjære på tiden som engang var.

En dag vil en sommerfugl klekkes, og med sine fargerike vingeslag bringer den med seg et håp.

En dag vil en liten hage stå i full blomst, små skjøre blomster vil en dag minne om henne som var.

En dag vil vinterens første snøfnugg igjen falle fra en himmel så stor, små snøfnugg vil påminne dem om kjærligheten som engang var.

En dag blir jeg borte, men mine ord vil leve videre.

Se dere rundt mine kjære, overalt er det spor.

Mine avtrykk vil leve for evig, jeg vil for alltid være med dere…

Hver morgen våkner jeg opp med den samme følelsen, en følelse av takknemlighet som fyller hele meg.
Dagens første lysstråler smyger seg inn i et mørkt lite rom, en ny dag ligger der og venter på meg.
En ny dag med blanke ark, alt som skjedde i går er nå et tilbakelagt kapittel.

Det er en fin tanke syns jeg, en ny dag gir oss alle nye muligheter.
En ny sjanse til å rette opp feilene vi gjorde i går, en ny mulighet til å gjøre alt så mye bedre.
Før jeg ble syk dvelte jeg mye mer over ting, jeg kverulerte mye over alle feil jeg hadde gjort “igår”. Men nå dveler jeg ikke lenger, fortid er fortid og alt som betyr noe er nåtid.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Når jeg tenker over min egen fortid så får jeg frysninger, hele livet har jeg følt at jeg har hatt oddsen imot meg.
Egentlig er det et mirakel at jeg har klart meg så bra som jeg har gjort, ja at jeg sitter her i det hele tatt. På den tiden så var det ingen som tilbydde meg profesjonell hjelp, alle traumer måtte jeg takle på egenhånd.

Likevel er jeg takknemlig, for på tross av all motgang så har jeg lært mye om meg selv. Jeg har erfart hvor sterk psyken min er, og jeg har fått føle på hvor mye vi mennesker klarer bare man vil det nok.
Jeg har alltid spøkt med at jeg har fått ALS for en grunn, jeg har fått ALS fordi jeg takler det. Men jeg tror jeg kan takke fortiden min for det, all motgangen har formet meg som menneske.

Ja jeg kan føle på urettferdighet noen ganger, for det må da finnes grenser for hva et menneske må gå igjennom.
Men den tanken tar jeg aldri til meg, for på tross av all så har jeg hatt et godt liv. Jeg har fått fire nydelige barn, og etter mye sorg i kjærligheten traff jeg omsider en fantastisk mann.

Derfor kan jeg ikke føle på noe annet enn takknemlighet, livets reise har vært tøff men fin.
Hver dag opplever jeg nye gleder, små nesten ubetydelige hendelser som setter livet i perspektiv. Så idag skal jeg smile mye, for jeg har fått en ny dag full av nye muligheter…

Hver dag prøver jeg å skrive litt på boka mi, men for første gang siden jeg begynte opplever jeg at motivasjonen daler.
Dessuten er det noe helt annet å skrive en bok om livet enn innlegg på bloggen, for nå kommer alle mine sårbare sider frem i lyset. For hver side jeg skriver mister jeg et lag, jeg føler meg som en løk som blir ribbet for alle lag.
Fortiden min har innhentet meg igjen, hendelser jeg har fortrengt kommer nå frem igjen.

Enkelte kvelder har jeg hvert helt utmattet, jeg har følt meg som et følelsesmessig vrak. Det er først nå jeg virkelig føler på at jeg burde ha fått hjelp til å bearbeide følelser og tanker jeg hadde på den tiden, men på den tiden var det ingen som tilbød meg profesjonell hjelp. Den eneste jeg hadde var Presten, og jeg husker hvordan jeg bombaderte han med min vrede mot Gud.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Egentlig vil jeg bare bli ferdig med dette prosjektet, samtidig er det en del av meg som vil bare fortsette til evig tid. Jeg syns det er litt skummelt, legge hele livet mitt ut i en bok. Likevel er håpet at ordene mine kan være til hjelp, om min livshistorie kan hjelpe en person så skal jeg være fornøyd.
Det går litt sakte for tiden, men det kan jeg takke meg selv for. Alle som kjenner meg vet at jeg er en perfeksjonist, det skal mye til før jeg blir fornøyd med eget arbeid.

Ute snør det enda, vinteren er tydeligvis kommet tilbake i Bergen by.
Men snø er tusen ganger bedre enn regn, det er mye gøyere å renne på akebrett enn å hoppe i søledammer. Ja det er ihvertfall min mening, men dersom du spør en liten gutt så ville nok han sagt ja takk til begge deler.
Jeg sitter nemlig med hjertet i halsen her for tiden, for han har nå funnet en spennende hobby utendørs. Jeg ser han fra stuevinduet, hvordan han tar løpefart for å hoppe over bekken.

En liten gutt har arvet min energi, og nå tar han ut energien sin med å hoppe over en bekk med mye vann i. Så hver gang han løper ut lukker jeg øynene, og jeg kjenner at jeg er blitt for gammel for den type spenning.
Svar på tiltale får jeg også, for når jeg påpekte at det kunne være farlig så fikk jeg høre det. “Og det sier du mamma, som flyr paragliding hver sommer”. 
En liten gutt setter sin mor på plass, det er vel ikke lenge til han også vil være med å fly i luften.

Hadde jeg vært frisk selv så hadde jeg nok ikke reagert så mye, da hadde jeg mest sannsynlig hoppet med han over bekken.
Men nå sitter jeg her helt hjelpeløs, jeg kan ikke gripe inn dersom det skjer noe. Den følelsen er grusom, jeg blir helt nummen når jeg ser han slår seg. Det er den verste følelsen for en mor, å vite at uansett hvor mye jeg vil så kan jeg ikke beskytte han…

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke lenger, i over to år nå har jeg gjort alt for å ikke bli syk. Hver dag ser jeg skyhøye smittetall, og selv om de fleste får milde symptomer så hjelper ikke det meg.
Viruset kommer bare nærmere og nærmere, jeg bare venter på at vi også skal få det i hus.

Hver gang Norge slipper opp strammer jeg inn, jeg har nemlig et håp om å igjen få oppleve en ny vår.
For å være ærlig så må jeg innrømme at jeg er drittlei hele viruset, spesielt når jeg tenker på hvor mye det begrenser livet mitt.
Jeg klarer ikke være glad over disse lettelsene, for jeg er en av de som kan bli alvorlig syk av covid.

Jeg skjønner at før eller siden så må livet vende tilbake til normalen, men på mange måter blir mitt liv stående på stedet hvil.
Uansett om Norge åpner opp så vil jeg fortsatt være en av de, en av mange som har en alvorlig sykdom som kan bety slutten dersom covid rammer.

Livet innenfor fire vegger føles noen ganger veldig ensomt, for mens andre skåler over en lettere hverdag sitter jeg hjemme.
Både gubben og barna tar alle forhåndsregler, for det siste de vil er å påføre meg noe. De er faktisk mer engstelig enn meg, de siste dagene har jeg nemlig følt på en ny følelse. En følelse av likegyldighet, jeg skal tross alt dø likevel.

Selvfølgelig vil jeg være her lengst mulig, men som om ikke ALS var nok så fikk vi et virus på toppen av det hele.
Livet skal likevel leves, vi har vel alle lært å leve på en ny måte.
Nå gleder jeg meg bare til våren kommer, da skal jeg sitte ute hele dagen…

En liten gutt står fremfor meg, med hendene bak ryggen står han på gulvet og tripper.
Et lite ansikt er grublende, jeg kan se hvordan han leter etter de riktige ordene.
En liten gutt med et stort hjerte hadde nå noe viktig å si, og igjen forberedte jeg meg på hva som ville komme.

To små barnehender ble strekt frem, to ting ble vist frem.
En liten gutt hadde perlet på skolen, en liten stjerne og en firkant lå i to små barnehender.
“Denne er til deg mamma” sa en liten gutt, en liten stjerne ble lagt på mitt bryst.
“For en dag vil du også bli en stjerne mamma, og hvis du tar med deg denne så kan jeg finne deg på himmelen”.

Ordene hans fikk brystet mitt til å snøre seg sammen, og jeg kjente hvordan øynene mine fylte seg med lydløse dråper.
Hjertet mitt brast når jeg så inn i to små øyne, redselen for fremtiden ble igjen så nær.
Plutselig følte jeg meg tom, det var som om alle ord forsvant inni meg.

Hver dag snakker vi om døden, hvordan fremtiden vil bli uten meg.
Jeg ser på en liten gutt, han er min fremtid.
Mine fire barn må en dag gå videre på egenhånd, gjennom dem kommer jeg til å leve videre.
Jeg møter blikket til en liten gut, i hans øyne ser jeg min egen fremtid.

En fremtid jeg aldri vil oppleve, en fremtid som ikke eksisterer.
“Du vil alltid bo i hjertet mitt mamma, som Prins vet du”. 
En liten gutt snakker ofte om han, vår firbeinte gamle venn som gikk bort for ett år siden. ” Han er en stjerne på himmelen nå mamma, og det vil du også bli en dag”…