Så var dagen her…

I flere uker nå har jeg gruet meg, klumpen i magen blir større bare jeg tenker på det.
Tenk å grue seg så mye til 35 minutter, men det viser vel bare hvor viktig dette er for meg. Det handler tross alt om mitt liv, min rett til å leve slik jeg ønsker.

I dag er det 18 Oktober, og nå er det bare timer igjen.
Klokken 14.15 sitter vi i vårt livs viktigste møte, vår fremtid står på spill.
Vi har nemlig klart å få en liten halvtime med Byrådslederen, og aldri har en halvtime betydd så mye.
Livet mitt, livet vårt, alt vi ønsker er frihet.

De siste ukene har jeg konstant hatt en klump i magen, en uro som har holdt meg våken om nettene.
Jeg tror ikke de forstår hva vi nå går igjennom, de forstår ikke frykten vi sitter med.
Stabilitet og trygghet er det viktigste for meg, assistenter som kjenner meg inn og ut gir meg nettopp dette. Men nå står alt i fare, redselen er større enn noen gang.

Jeg håper på handling i dag, jeg håper Byrådslederen ser vår side av saken og får stoppet denne galskapen.
For det kan hun nemlig, er det noen som kan få til en forandring så er det henne. Men det jeg også håper er at hun ser at noe må gjøres med systemet, for det er for galt at dersom BPA ordningen ikke fungerer så skal vi ta til takke med en enda dårligere ordning.

Nå sitter jeg bare her og teller minutter, mens jeg krysser fingrene for at vi får sagt alt vi har planlagt å si.
Så idag må dere sende gode tanker ut i universet på mine vegne, for det trenger vi virkelig i dag…