Jeg blir fortvilet når jeg ser enkelte unge mennesker i dag, og det er viktig å påpeke at dette ikke gjelder alle. Vi lever i et samfunn idag der valgmulighetene er mange, det finnes uendelige mange veier å gå. Vi lever i et land som har støtteapparat for de fleste , et sikkerhetsnett som vi kan lene oss på. Men har vi det for godt her i landet? Syr vi puter under armene på vår neste generasjon?
For hvor er arbeidsmoralen forsvunnet, hvor er takknemligheten blitt av? Igjen må jeg påpeke at det ikke gjelder alle, men det virker som om det blir flere og flere som ikke gidder, flere og flere som finner unnskyldninger for å slippe å bidra til vårt samfunn.
Det er som om respekten og takknemligheten over i det hele tatt å ha en jobb er blitt borte, en vanlig jobb betyr ingenting. Nylig leste jeg et innlegg til en ung jente som skrev at det måtte bare være hjernedøde mennesker som ønsket å jobbe, og hun håpte selv at hun slapp å havne i den kategorien.
Men det er ikke bare henne, jeg ser det ellers også. Terskelen for å ringe seg syk er blitt mindre, det gis ofte mer fa*n nå enn før. Det å være sliten har fått en ny betydning, nå er tydeligvis alle utmattet på sitt vis. Det er så enkelt å bare skaffe seg en sykemelding.
Men det å være sliten og utmattet er to vidt forskjellige ting, likevel blir de to begrepene brukt om hverandre. Jeg blir faktisk provosert når jeg ser hvor lite som skal til før enkelte legger seg ned, de gir opp ved den minste motstand. Hva hendte med at motgang gjør deg sterk , eller det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
Det virker som det er lettere å bare gi opp enn å forsøke, hvorfor gidde å kjempe når man heller kan ligge hjemme på sofaen? Derfor stiller jeg spørsmålet, har vi fått for mange valg, gjør vi det for enkelt for vår neste generasjon?
Jeg har alltid vært opptatt av å lære mine barn at det er gjennom hardt arbeid man kommer noen vei, du må jobbe for drømmene dine. Jeg vil aldri høre at de gir opp, det er skjellsord her i denne familien. Tenk på alt du går glipp av når man heller velger å gi opp fremfor å forsøke, den store gleden med å lykkes forsvinner i livet. For det er ingen større glede enn å lykkes etter hardt arbeid, kanskje fikk du en sekser på eksamen etter intens jobb, eller ble forfremmet etter å ha jobbet hardt på gulvet i årevis. Den følelsen er den beste på jord.
Her sitter jeg og vet jeg skal dø, aldri skal jeg oppleve gleden som arbeidslivet gir. Jeg savner jobben min hver dag, samholdet med kollegene, og nærheten til pasientene. Men selv om jeg ble alvorlig syk, selv om døden lurer bak hvert hjørne, så har jeg aldri gitt opp. Jeg er et levende bevis på at det er muligheter for alle, man må bare være villig til å prøve.
Alle de gledene jeg har fått, alle de opplevelsene jeg har hatt. De hadde jeg aldri fått dersom jeg ikke hadde orket, hver dag kjemper jeg meg frem på min måte. Og nå har jeg fått en belønning, det å bli nominert til VIXEN er min medalje.
Så til alle dere unge der ute, vær så snill og ikke gi opp. Vis takknemlighet overfor den jobben du har, vi er mange som ønsker oss din plass. Ha respekt for menneskene rundt deg, vis medmenneskelighet og jobb hardt. For det er først da du opplever gleden med hardt arbeid, det er kun da drømmer vil gå i oppfyllelse…
Stemme på meg kan du gjøre her, du finner meg under folkets favoritt
Hei!
Du har så rett så rett i det du skriver.Jeg syns det er blitt et kaldere samfunn.Der alle sitter med mobilen og ikke snakker sammen.Jeg tar buss av og til og det er sjeldent att enn får snakket med noen selv om det er kunn om været..
Britt
Du har rett Britt, men drar vi utenlandsk og støter på andre nordmenn så blir tonen en annen. Vi mennesker er rare.
Jeg merker forskjell på Molde og Sunndalen jeg kommer fra.Skal ikke reise så langt før enn ser forskjeller måten å være på..
Britt
Noen ganger tenker jeg hele samfunnet er på feil vei
Har stemt på deg
Du setter ting i perspektiv og skriver så godt. Heier på deg
Denne prisen har du fortjent
Tusen takk Beate
Du påpeker noe veldig viktig. Vår generasjon blir ofte kalt curlingforelder,da en del ( ikke alle) koster veien for de håpefulle. Mange unge i dag møter ikke motgang, og gjør de det takler de det ikke. Det er i motgang man vokser. Er enig i at å gi opp aldri er et alternativ. Mange unge mangler sosial kompetanse. Jeg var sensor på muntlig norskprøve for minoritetsspråklige, og der hadde vi to 17- åringer inne. ( de er alltid inne to og to,). Disse ungdommene hadde ingen problemer med å snakke og redegjøre for ulike tema alene, men da de skulle snakke sammen om et tema, var det full stopp. De klarte ikke å føre en samtale. Mange unge har en del å lære om livet.
Jeg syns faktisk synd på de ungdommene som vokser opp i dag, og jeg er enig i at vi foreldre må ta en del av skylda. Vi syr puter under barna våre mens vi egentlig burde lære de om livet. Dessverre er det ikke bare ungdommene som har denne holdningen, for når foreldre forteller sine barn at de ikke må nøye seg med en vanlig jobb, ja da er vi allerede på vei over stupet.
Helt enig i det du skriver.
Jeg har alltid sagt til mine barn at det spiller ingen ting hva de jobber med… men at de jobber! Det er mange jobber så må gjøres!! Alle jobber er viktige
Amen for det Hege, alle jobber er viktige! Uansett hva slags jobb du har så gjør du en viktig jobb, vi bidrar til at samfunnet går rundt
Dette er så sterkt! Og jeg er helt enig med deg. Stemte på deg i Vixen
Tusen takk Lana
Hei der! Ja, du har et godt poeng ang fravær! Synd å si, men sant. Helsesektoren er inngrodd med holdninger hvor veien er kort til egenmelding og sykemelding.. Vi er ofte kvinner med skavanker og ‘vondter’… I allefall oss som har dratt på årene
De yngre har gjerne småbarn også 
Ang muskelsmerter og slikt, burde det være obligatorisk treningsopplegg og utttøyingsopplegg i arbeidstiden, det ville hjulpet!!! I tillegg er de som har jobbet ved institusjoner drillet i å ta hensyn til smittefare, så jeg kan godt se for meg at du kan bli matt… Det er heltidsjobb å skaffe personell! 
Du må i alle fall ALDRI ta det personlig! 
Det som er frustrerende er å se hvor lav terskelen er for å ringe seg syk, der tror jeg den eldre garde har pluss i boka