Gubben var spent i går når han kom hjem fra jobb, med et bekymret ansiktsuttrykk lurte han på hvordan målingene hadde gått. Han skjønte ingenting når jeg begynte å le høyt, jeg lo så mye at jeg nesten ikke fikk frem et ord. Men når jeg omsider fikk fortalt han hva som hadde skjedd kunne jeg se lettelsen i øynene på min mann.
“Det er jenta mi det, du slutter aldri å overraske, sa han med latter i stemmen, “jeg digger at du til stadighet klarer å vippe legene av pinnen”…
Det er nemlig ikke første gang legene lar seg overraske over prøvesvarene mine, lungelegen min har sagt flere ganger at jeg er noe for meg selv.
Etter den lungebetennelsen i 2019 har jeg satt pris på livet, for jeg vet hvor nær jeg var den gangen. Det at jeg sitter her fire år etter i levende live og uten trakeostomi er et mirakel. Det tror jeg lungelegen er enig i, vi snakker ofte om den gangen. Jeg lå på sykehuset i nesten 40 dager, og det jeg husker best var gleden i øynene på legene og sykepleierne som hadde jobbet så hardt for å få meg frisk.
Jeg vet hvor heldig jeg er, etter åtte år med denne sykdommen klarer jeg fortsatt å prate og puste selv. Så lenge jeg er sånn som jeg er nå er livet godt å leve, hjelpemidlene er få og jeg kan leve slik jeg vil uten de store hindringene. Denne sykdommen er så urettferdig, mens noen lever med den i mange år så er det noen som knapt nok overlever det første året.
I dag våknet jeg opp med en takknemlighet så stor, og når min mann kom ned til meg i morges så jeg at han følte på det samme. Alt vi lever for er gode prøvesvar, alt vi trenger er at jeg holder meg stabil. Ute skinner solen fra en nesten skyfri himmel, og under de varme solstrålene sitter jeg og sender en stille takk til høyere makter for at jeg fortsatt er her…
Herlig! Vi er mange som gleder oss med dere💜 Nyt helg, blomster, sola og familien!
Du er noe helt for deg selv.
Det er såflott å lese om målingene dine!Flott,du har nok sterke lunger!Heier på deg!