Kategori: Blogg

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en mann, det virker så enkelt å være mann i visse situasjoner. Spesielt når man har et “grepa kvinnfolk” som ordner opp, ja det er i hvert fall gubben sine ord. Min mann og jeg har vært i lag i snart 16 år nå, og jeg kan med hånden på hjertet si at han har hatt det enkelt halvparten av de årene.

Jeg var alene om det meste de første syv årene, gubben jobbet som langtransportsjåfør på den tiden. Det var ikke mye jeg så til han, to helger i måneden hvis jeg var heldig. Mens jeg måtte ta meg av alle problemene hjemme med tre barn og en 100% jobb levde han et tilsynelatende bekymringsfritt liv. Likevel ville jeg ikke hatt det noe andre måter, for selv om det var travelt elsket jeg livet mitt.

Jeg var en dame med mange jern i ilden, ja noen ganger ble det litt vel mange baller i luften at jeg mistet oversikten. Jeg savner livet mitt hver dag og det vet jeg gubben også gjør. Han fikk livet snudd på hodet når jeg ble syk, plutselig måtte han være hjemme hele tiden. Men det var også det beste som kunne skjedd oss, det at han ble tvunget til å flytte hjem førte oss bare nærmere sammen.

I går fikk jeg flashback til hvordan livet var før når gubben plutselig ropte “mamma fikser”. 
Jeg hadde nemlig bestilt frisør time til en liten gutt, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ordne opp. Jeg elsker å hente en liten gutt på skolen, han lyser opp som en sol når han ser meg. Dessuten forguder han vår faste frisør, så det er ikke vanskelig å få han til å klippe håret.

Vi fikk en fin stund sammen, og det var akkurat det jeg trengte i går. Det er nemlig det verste med ALS, man føler seg så ubrukelig til tider. Da hjelper det med slike stunder som i går, tilbringe litt alene tid sammen med en liten gutt.

I dag våknet jeg opp helt svett i huden, og det var da jeg skjønte at sommeren hadde meldt sin ankomst. Klokken var bare 06.30 når gubben kom inn på rommet mitt, og i det han åpnet skyvedøren min ble jeg blendet av solen. Dessverre var det ikke like fint ute når jeg sto opp noen timer senere, men det oppdaget jeg litt for seint. Jeg hadde nemlig dusje dag i dag, og siden jeg trodde det var sommer ute barberte jeg leggene og tok på meg shorts.

Men når jeg kom ut i stuen så jeg de mørke skyene, og den kalde nordavinden ga meg frysninger selv om jeg satt inne. Jeg prøvde å ta meg en tur ut etter jeg var ferdig med sondematen, men selv om det var sol så la den kalde nordavinden en demper på tilværelsen. Jeg holdt ut i ti minutter så måtte jeg bare gå inn igjen, og det ble tydelig at den stabile sommervarmen lar vente på seg…

Denne helgen har vi endelig fått litt varme igjen, ja en liten forsmak på sommeren. Alt er så mye enklere når temperaturen stiger, og det beste er at jeg får være mye ute. Men i denne husholdningen er det ikke alle som er fornøyd med at temperaturen stiger, så fort gradestokken viser mer enn 15 grader synker gubben sammen.

Det samme skjer hver sommer, hver gang sommervarmen kommer øker glosene.
Mens de fleste andre finnmarkinger rømmer til sørligere strøk for å få litt varme går gubben i hi, og han våkner ikke skikkelig opp igjen før utpå høsten. Gubben tåler rett og slett ikke varme, han går rett ned for telling.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg husker enda den første sommeren vi tilbrakte sammen, jeg var så glad for at jeg skulle ta han med til mitt barndomsparadis. Det var også første gang han skulle møte mine foreldre, de var på hytta og ventet spent på sine sommer gjester. Men det hadde knapt nok gått et døgn etter ankomst før min far satte spørsmålstegn ved min nye utkårede, jeg fikk nemlig ikke gubben opp av senga.

Planen var at vi skulle være på hytta i to uker, men halvveis i oppholdet fikk jeg nok. Sommervarmen slo knockout på gubben, og selv om havbrisen var kjølig og forfriskende nektet gubben å komme ut. Først når sola gikk ned våknet gubben til liv, heldigvis har det blitt litt bedre med tiden.

Det har vært en god helg, og den har blitt tilbrakt med våre gode naboer. Det er ikke lenge siden gubben og naboen gikk løs på trærne i hagen vår, og i går skulle trestubbene bli til ved. Det var ingen problem å få gubben ut i går, den kalde nordavinden ga gubben arbeidslyst. Men i dag var det verre, for i dag var det varmere.

Men gubben visste at etter hvert som ukene gikk ville det mest sannsynlig bare bli varmere, så skulle han bli ferdig med hagen måtte det skje nå. I dag måtte jeg og gubben ha et møte på verandaen, vi måtte ta en diskusjon om plattingen gubben hadde tenkt å lage i hagen. Gubben hadde allerede lagt ut planker for å vise hvor mange meter den skulle bli når jeg kom ut, men når jeg så hvor liten den var la jeg inn en protest.

Etter mye om og men gikk gubben med på å utvide plattingen med en meter, men bare deler av den. Jeg og gubben er enda ikke enige, for i motsetning til gubben mener jeg hele plattingen burde utvides med en meter. Men jeg vet å gi meg i motsetning til gubben, krangle om en platting gidder jeg ikke bruke tid på. Det blir nok bra uansett, så selv om jeg ikke er enig stoler jeg på at gubben vet best (tror jeg)…

Jeg har planlagt min egen begravelse helt siden jeg ble syk, og det viktigste for meg har alltid vært mine kjære. Det siste jeg vil er at de skal føle seg forpliktet til noe etter at jeg er borte, alt jeg ønsker er å gjøre ting enklest mulig for dem. Jeg har selv vært den som har sittet igjen, og jeg vet hvor altoppslukende sorgen er.

Sorgen var så stor at jeg knapt klarte å komme meg opp av senga, det gjorde så vondt at jeg hadde mest lyst til å dø selv. Tanken på at mine kjære en dag skal føle på den samme sorgen gjør vondt, derfor gjør jeg alt i min makt for å lette byrden med når det kommer til det praktiske. Det var først etter jeg ble syk jeg oppdaget hvor mye man må ta stilling til når det gjelder begravelse, i tillegg er det fryktelig dyrt.

De siste årene har jeg tenkt mye på min egen begravelse, og jeg har hatt mange runder med meg selv. Jeg bryr meg egentlig ikke om hvordan begravelsen min blir, det viktigste for meg er at mine kjære føler at de har fått en verdig avslutning. Men det er en ting som har gitt meg gnagsår av å tenke på, og det er selve gravplassen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvor hører jeg hjemme? Hvor hører hjertet mitt hjemme?
Selv om jeg har bodd store deler av livet mitt i Bergen så er det ikke her hjertet mitt er, så hvor skulle jeg gravlegges? Jo mer jeg tenkte på det jo mer usikker ble jeg, og det hele endte med at jeg ble usikker på om jeg ville gravlegges i det hele tatt.

Selv har jeg aldri likt å gå på graven til de jeg har mistet, det føles så kaldt.
Når vi flyttet til Vardø begynte jeg med en ny tradisjon, for å minnes våre kjære som hadde gått bort samlet jeg familien til en minnestund. Vi tente lys og så på bilder, og jeg så hvor mye disse stundene betydde for barna.

Den tradisjonen har vi fortsatt med, og jeg vet at mine barn vil føre den tradisjonen videre.
Det siste jeg vil er at mine barn skal føle seg forpliktet til å gå på graven min, spesielt når jeg vet at to av dem føler det samme som meg om gravplasser. Jeg har lenge tenkt på kremering som et alternativ, og i går falt alt på plass.

Etter et søk på nettet kom jeg over et søknadsskjema som traff meg midt i hjertet, og plutselig visste jeg hva jeg ville. Det var et søknadsskjema om tillatelse til å spre asken jeg kom over, og i det øyeblikket falt alle brikker på plass. Så denne helgen skal jeg sende inn en søknad og håpe på det beste, på den måten kan jeg gravlegges på et sted som betyr mye for meg…

Jeg så henne ved graven og det var som om jeg fikk et innblikk i min egen fremtid.
Sorgen traff meg brått og hardt, det føltes ut som om lynet traff meg midt i hjertet.
Et lynnedslag fra en blå himmel, og denne gangen var det ingen uværsskyer som varslet om det som skulle komme.

Hennes sorg var min største frykt, en vilt fremmed fikk fremtiden til å virke så fryktelig nær.
En dag er det mine barn som kommer med blomster på min grav, og det var som om jeg så det for meg der jeg satt. Alene i en bil kom sorgen flommende over meg, og før jeg rakk tenke kom det en elv ut av øynene mine.

Jeg så hvordan hun forsiktig la ned en liten blomsterbukett, og selv på lang avstand kunne jeg føle kjærligheten. Det var da det kom over meg, synet av jenta ved gravsteinen fikk meg til å tenke på hvordan livet kunne ha sett ut. Jeg ser det på mine barn, mine tre eldste har fått noe min lille gutt aldri har fått.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mine tre ungdommer har vokst opp med en frisk mamma, og det merkes veldig godt.
De har tatt med seg mine verdier og bygget videre på de, og etter hvert som de vokste opp ble de mer opptatt av mine interesser. Det er sånn det skal være, barn tar etter sine foreldre. Slik er det med en liten gutt også, han er så lik sin far at det er skremmende.

Jeg ser på han og lurer på hvordan han ville vært dersom jeg hadde vært frisk.
Selv vet han ikke hva han har gått glipp av, men jo større han blir jo mer ser han det. Jeg ser det på han når vi ser på gamle bilder, bilder av meg lekende med søsknene hans får han til å forstå hva han går glipp av.

Søndag kveld satt vi alene sammen og så på film, men midt i filmen kunne jeg føle at han stirret på meg. Jeg så på hele han at han grublet på noe, og jeg kunne sanse at at jeg måtte gjøre meg klar.
“Jeg skulle ønske du kunne gå mamma, for da kunne vi funnet på mye gøy sammen” sa han stille, og jeg kunne kjenne hvordan hjertet mitt brast.

Hver dag kjemper jeg en stille kamp mot tre små bokstaver, og det er ikke sykdommen som er verst men sorgen som følger med. Sorgen over alt jeg er blitt frarøvet, sorgen på vegne av mine kjære som hver dag må se på at jeg svinner hen. Ordene til en liten gutt traff meg hardt, og igjen sendte jeg en stille bønn til høyere makter om å gi meg livet mitt tilbake…

Det er ingen tvil om at far og sønn er like, de deler den samme begeistringen for maskiner og lastebiler.  Hver gang det kommer en maskin på tunet står jubelen i taket, og da vet jeg at de blir borte resten av den dagen. Så når gubben fikk en minigraver på tunet denne helgen skjønte jeg at en skolegutt kom til å bli ellevill, og der fikk jeg rett gitt.

Han ble helt i hundre når han kom hjem fra skolen på fredag, og det tok ikke lang tid før maset var i gang. “Kan jeg få prøve pappa” ropte han med en gang gubben kom inn døren. Hele helga har han stått og stirret misunnelig på pappaen når han har gravd i hagen, men i går fikk han endelig belønning for tålmodigheten.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg fikk meg litt av et syn i går ettermiddag når jeg kom ut, aldri har jeg sett en stoltere guttunge. Med is i ene hånden og joysticken i andre så han ut som den fødte gravemaskinfører, man skulle nesten tro han ikke hadde gjort noe annet i livet. Jeg ble overrasket over hvor fort han tok det, gubben trengte bare vise han det en gang så satt det.

Selv om han ikke hadde noe å grave på ble han ikke lei, i flere timer kjøre han frem og tilbake i gata. Det var en fryd å se på, og det ble tydelig at her hadde gubben fått konkurranse. Hadde vi hatt råd hadde vi kjøpt en, da hadde jeg hatt to gravemaskinførere som kunne jobbet for meg. Det er nok ingen tvil om hvilken yrkesretning en liten gutt kommer til å velge etter hvert, jeg blir overrasket dersom han ikke følger sine fars fotspor. 

I dag sto jeg opp til nok en grå dag, men selv om regnet bøttet ned stoppet ikke det guttungen. Han har som i går tilbrakt formiddagen i minigraveren, og hadde det ikke vært for at han var invitert i bursdag hadde han vel sittet der enda. Selv har jeg holdt meg inne i dag, men i dag gleder jeg meg bare til Brann kamp. Så lenge det er fotball på tv er jeg fornøyd, og når det regner har jeg en god unnskyldning for å sitte inne…

En minigraver kom på tunet i går, og det var da jeg skjønte at gubben hadde gitt opp. Planen om å grave jordhaugen i hagen ut for hånd måtte han gi opp, det var så mange tunge steiner inni haugen at det ble for tungt. Så han måtte krype til korset og leie en minigraver, og det skulle vise seg å være et godt valg.

Gubben heiv seg i gravemaskinen rett etter jobb i går, og der ble han sittende.
Først klokken 22.05 sa han seg fornøyd, da hadde han endelig fått den flate hagen han har ønsket seg så lenge. Sånn er det når man bosetter seg i en fjellskråning, da kan man ikke forvente at hagen er flat.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg hadde nesten glemt hvor bratt det var før, men når jeg gikk i gjennom gamle bilder kom minnene tilbake. Som dere sikkert har fått med dere så er gubben og jeg svært ulike, han skal alltid ta lettvinte løsninger mens jeg har ingenting i mot å bruke litt tid og krefter. Jeg elsket å klippe gresset i de bratte skråningene, jeg fikk trening og terapi på samme tid.

Den samme holdningen kan jeg ikke si gubben hadde, hver gang han innså at gresset måtte klippes kom glosene. Jeg kunne høre glosene helt inn, og det er det eneste minuset med at deler av hagen nå er blitt flat. Jeg mister underholdningen, det blir ikke det samme nå som hagen er flat. Det som er positivt er at jeg nå har fått enda et blomster bed, nede med muren skal jeg plante mange rhododendroner i ulike farger.

Det tror jeg blir et fantastisk syn når de vokser seg til, og jeg klør i fingrene etter å begynne med arbeidet. Men i dag kom regnet tilbake med full kraft, det bøtter ned ute. Så nå sitter jeg her og drømmer om bedre vær, men ut i fra værmeldingen må jeg nok smøre meg med tålmodighet en stund til. Skulle nesten tro det var høst ute, vinden uler og regndråpene slår inn mot vinduet. Så denne helgen blir tilbrakt innendørs, noe annet er det ikke vær til…

Jeg har vært så urolig i det siste, jeg kjenner angsten gripe tak i meg uten at jeg vet hvorfor.
Det er så utrolig slitsomt å ha det sånn, og nå har jeg kjent på det hele uken.
Men det verste er at jeg ikke vet hvorfor jeg er så urolig, det er akkurat som om kroppen min prøver å advare meg om at noe kommer til å skje.

I går kom min datter hjem på perm, hun skulle egentlig ha opptaksprøve på Haakonsvern i dag.
Men i dag våknet hun opp med full feber, dermed måtte hun utsette prøven. Jeg er så utrolig stolt av min datter, hun gir seg ikke før hun har oppnådd det hun drømmer om.

Når jeg var på hennes alder hadde jeg ikke peiling på hva jeg ville bli, men hun har vært fast bestemt på at hun ville ha en jobb som ga mening. Det var derfor ikke en overraskelse når hun kom hjem og sa at hun hadde søkt seg inn på politihøgskolen, og jeg tror den jobben kommer til å passe henne bra.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg ser hvor godt hun trives i militæret, og hvor mye hun har vokst på den tiden hun har vært der. Jeg vet hun klarer alt hun går inn for, og jeg er så takknemlig for at jeg har fått følge henne så langt i livet. Nå håper jeg bare hun kommer seg igjen, det hadde vært synd om hele helgen går i vasken.

Jeg kan ikke tro at vi snart er i Juni, det føles ut som om vi nettopp har startet på Mai måned.
Tiden går så fort for tiden, og jeg føler ikke at jeg har fått noe ut av våren i år.
Været har vært så skiftende disse månedene, og jeg kan ikke huske at vi har hatt så lave temperaturer før.

I dag var Hjorten i min hage, og klokken var ikke mer enn 1230. Noe må gjøres, for selv om de nå ligger unna blomstene mine så gjør de stor skade. Hele hagen er full i hull og avføring, det er ikke akkurat et pent syn. Jeg har prøvd å klage til viltnemnda men har ikke fått svar, jeg tror jeg må be naboen sende inn en klage på vegne av nabolaget. Men han som leverte sondematen fikk seg litt av et syn i dag, det er nok ikke hver dag han leverer mat til en som har tre levende hjort i hagen…

I går kveld gikk gubben ut for å lufte vår firbeinte venn, og det ble starten på et lite mysterium.
Gubben går alltid gjennom hagen når han går tur med hunden, men i går oppdaget han noe han aldri hadde sett før. De siste dagene har gubben gått den samme ruten gjennom hagen, så han ble ganske overrasket når han oppdaget at en ny type vekst hadde dukket opp over natta.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ja de hadde ikke bare dukket opp over natta, de var også i ferd med å ta over halve hagen.
Det var så mange at selv gubben reagerte, og like etter ble jeg bombardert med bilder.
Jeg hadde heller ikke sett denne veksten før, og det var da jeg virkelig ble nysgjerrig. Så jeg sendte et bilde til min venninne som vet mye om ulike vekster, men selv hun hadde aldri sett denne typen før.

Så nå håper jeg dere kan hjelpe meg, hva i huleste er dette? De er jo veldig fine så det hadde vært synd om det bare er ugress. Jeg har prøvd å Google uten å finne noe som ligner, og jo mindre jeg finner jo mer nysgjerrig blir jeg. Kanskje gubben har oppdaget en ny plantesort, det hadde vært litt kult.

Jeg er glad jeg bor så tett på naturen, og med store åpne vinduer får jeg mye med meg av livet utenfor. Som i går når tre vakre hjort kom gående ut fra skogholtet, de brydde seg lite om at det var midt på lyse dagen. Gjennom stuevinduet kunne jeg følge dem med blikket, de var knappe fire meter unna. Gubben bestemte seg for å prøve å filme de og da var jeg sikker på at idyllen var over. Men i går fikk vi bevis på at de ikke er redd for oss, for selv om gubben sto noen få meter unna brydde de seg ikke.

Takket være deres tips om blodmel har blomstene mine fått stå i fred, så nå kan jeg nyte synet av de vakre skapningene uten å føle på irritasjon. Det eneste som gjenstår nå er dette mysteriet, men det håper jeg dere kan hjelpe meg med. Dersom dere vet hva disse lilla vekstene heter vil jeg gjerne høre fra deg, for både jeg og gubben klør oss i hodet her vi sitter…

Jeg kunne nærmest føle tårene hans bak ryggen min, og grunnen til at jeg kunne føle sorgen hans var fordi jeg følte på det samme selv. Fortiden innhentet oss når vi minst ventet det, et lite bilde åpnet sorgens sår. Jeg kjente hvordan hjertet mitt stoppet opp et lite sekund når det dukket opp, og når jeg hørte et lite gisp bak ryggen min skjønte jeg at min mann følte på det samme.

Tre små bokstaver har påført meg mange åpne sår, sår som aldri gror.
Uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke rømme fra fortiden, uansett hvor mye jeg prøver å glemme innhenter den meg igjen. Jeg kunne føle hvordan sårene åpnet seg igjen, små dype sår som aldri får hvile i fred.

“Der er hun”  hørte jeg min mann viske stille bak ryggen min, “jenta jeg forelsket meg i”.
Jeg kunne høre smerten i stemmen hans, lengselen kom flommende ut av to triste øyne.
Et lite bilde brakte fortiden tilbake, og jeg kunne kjenne hvordan sorgen fylte rommet.
En liten salt dråpe vekket fortidens minner, og brått var det som om jeg vendte tilbake til den dagen bildet ble tatt.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Tilbake til en tid hvor friheten levde, og når jeg lukket øynene kunne jeg nesten føle hvordan livet var med en frisk kropp. Men så hørte jeg det, ordene til min mann brakte virkeligheten tilbake. Ordene hans var fylt med en smerte så stor, men midt opp i sorgen kunne jeg også sanse et håp.

“Hver natt drømmer jeg om deg, og hver kveld ber jeg om at du skal komme gående opp trappen til meg” visket han stille, ordene hans gikk rett i hjertet mitt. Lite visste han at jeg hver kveld drømte om det samme. Hver dag føler vi på den samme sorgen, vi lengter begge etter livet som engang var. En varm hånd strøk meg over kinnet, og jeg følte kjærligheten gjennom fingrene hans. Det var da de kom, små ord som fylte livet her og nå med en udødelig kjærlighet.

“Jeg er glad for hver dag jeg får sammen med deg kjære, visket min mann, “så lenge du er her klarer jeg alt”… 

I går var ventetiden endelig over, og stemningen var til å ta og føle på.
Cupfinalen mellom Brann og Lillestrøm var noe jeg hadde ventet lenge på, dager føles ut som måneder når du gleder deg til noe. Jeg hadde så lyst til å reise til Ullevaal for å ta del i dette høydepunktet, men når billettene for på bare noen timer ble det vanskelig.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Hadde jeg visst at min datter skulle på cupfinalen så hadde jeg bedt henne om å kjøpe billetter til meg også, men det fikk jeg ikke vite før hun kom hjem på perm. Ja jeg ble litt snurt når jeg hørte det, hvorfor var det ingen som tenkte på meg? Misunnelsen ble ikke mindre i går når jeg fikk se bilder fra Lillestrøms gater, det hjalp heller ikke på at min datter bombarderte meg med små videosnutter av stemningen.

Se videoen her…

Så i går ble det bestemt at vi skulle ta en tur til byen for å lade opp til kamp, men også for å lodde stemningen. Det skulle vise seg at den turen kunne vi ha spart oss for, en tur inn på tivoliet utløste traumer hos en liten gutt. I fjor sommer var vi i Hunderfossen, og det ble en opplevelse på godt og vondt for en liten gutt.

En tur inn i spøkelseshuset satte dype spor, han kom ut igjen oppløst i tårer.
Jeg trodde han hadde lagt det bak seg når han i går var fast bestemt på at han skulle i spøkelseshuset, så vi kjøpte billetter og banet oss vei mot spøkelseshuset. Men når vi kom frem endret alt seg, og jeg kunne nærmest se hvordan selvtilliten forsvant fra en liten gutt.

Jeg skjønte det med engang, minnene fra Hunderfossen kom tilbake med full kraft.
Brått var det ikke så gøy med tivoli likevel, og det endte med at vi måtte dra derfra uten å bruke en eneste billett. Heldigvis varer billettene så lenge tivoliet er her, og når min datter kommer hjem neste helg så prøver vi igjen.

Men vi fikk i det minste føle på stemningen, så når jeg kom hjem var jeg meget klar for kamp.
Det er en stund siden jeg har vært nervøs foran en fotball kamp, men i går kjente jeg på det.
Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det gikk vår vei, Brann hadde full kontroll fra start. Så i går tok Bergen fyr, gullet kom hem til slutt.

Det har vært et fantastisk vær denne helgen, og i dag var det så varmt at selv jeg kunne finne frem knebuksa. I dag var det helt herlig å komme ut, synet av blomstene i det nye blomster bedet mitt gjorde meg varm om hjertet. Fuglekassen som en liten gutt hadde laget hang vi opp forrige helg, og i dag oppdaget vi at noen hadde flyttet inn. Jeg fikk noen herlige timer ute under solen,  og det var akkurat det jeg trengte i dag. Det hadde vært fint om dette været hadde holdt seg, men den kalde nordavinden som kom i ettermiddag tyder dessverre på et væromslag…