Måned: august 2020

Jeg har sovet urolig inatt , kroppen ville ikke falle til ro. Det er nok ingen tvil om at jeg har gruet meg til denne dagen , og det gikk utover nattesøvnen inatt. Det er alltid en overgang når hverdagen kommer tilbake , og ihvertfall nå når vi har hatt så mange uker sammen. Jeg må innrømme at det var litt tungt å komme hjem , de siste ukene har jeg hatt det altfor godt. Tenk om jeg kunne levd slik som jeg har gjort i ferien resten av livet , men den drømmen gikk over idag.

Atter engang sto jeg opp til et altfor stille hus , et hus som alltid føles så altfor stort når jeg er alene. Men gudene skal vite at jeg prøver , følelsene ligger der men jeg må ta meg sammen. For er det en ting jeg har erfart med en BPA ordning er at følelser ikke passer inn , jeg må holde meg profesjonell og ikke vise min sårbarhet. Det har jeg brent meg på mange ganger , så nå sparer jeg mine tårer til jeg er alene.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Dagen har likevel godt bra , jeg har prøvd å holde meg opptatt med å skrive. Det hjelper godt på , jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten denne bloggen. Når jeg tenker tilbake på tiden før jeg fikk datamaskinen så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det , hvordan jeg klarte å sitte i godstolen med TVen fremfor meg hele dagen. Jeg hadde aldri klart det nå , ja bare en time uten en datamaskinen får det til å krible i kroppen.

En liten gutt var ihvertfall klar idag , klar for å være eldst i barnehagen. Han var så stolt der han sto ved sengekanten min , og plutselig var det som om han hadde vokst en meter over natta. Jeg måtte smile litt der jeg lå , og det siste han sa før han dro gjorde meg varm om hjertet.

“Jeg kommer snart hjem igjen mamma , du skal ikke være alene så lenge”

Han er nå god den gutten , en liten gutt med et stort hjerte. Men den setningen ble fort glemt når han kom inn døren her , for når pappaen kom og hentet en liten gutt med betongbilen så ble det meste glemt. En liten arbeidskar fikk plutselig dårlig tid , betongen kunne ikke vente. Så når arbeisdagen egentlig var over for en liten gutt begynte en ny arbeidsdag , og far og sønn hoppet i arbeidstøyet når de kom hjem.

Heldigvis fikk jeg uventet besøk i dag , så jeg slapp og tilbringe ettermiddagen også alene. Min lillebror stakk innom for å holde meg med selskap , og det er alltid like koselig. Så alt i alt har dagen vært god , jeg har kommet meg igjennom den mandagen med god margin. Men jeg har allerede begynt å telle dager , jeg gleder meg allerede til det er helg igjen….

Små grå dager har nå kommet tilbake , små dager som før var selve livet.

Livet før handlet om grå små dager , jeg ser det nå.

For når mitt gamle liv forsvant gikk tiden i tusen knas,

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

små grå dager forsvant sammen med livet som engang var.

Jeg ser hvordan de løper ut av døren , klokken tikker alltid litt for fort på grå dager.

Stresset gjør de seg klar , klar til nok en dag som er selve livet.

Det var engang , ja engang var det meg som løp ut for å møte selve livet.

Men min tid er stoppet , tiden min fløt ut i et uendelig lite univers.

Mitt lille univers , tre små bokstaver sitt lille univers.

Et univers der tiden nesten stopper opp , minuttene blir til dager uten at du følger med.

Det er som om de er blitt spist opp , små grå dager er brått blitt borte.

Jeg stirrer opp i det hvite taket , hører klokken tikke svakt i bakgrunnen.

Stillheten har igjen senket seg , alene sitter jeg igjen.

De små grå har vendt tilbake , og atter engang uten meg.

Noen andre har fylt min plass i et samfunn , et samfunn klarer seg uten meg.

Min nye plass er igjen blitt innenfor fire vegger , mitt nye univers er uten grå dager.

Mine dager flyter over i hverandre , som et endeløst blått hav.

Min tid er fanget i små bølger , små bølger som skyller over hverandre til slutt.

En tid er blitt borte , en dyrebar tid.

Selve livet forsvant , og livet tok med seg små grå dager….

Da var det søndag , den aller siste feriedagen var kommet. Jeg må innrømme at jeg syns det var vemodig og stå opp idag , trist rett og slett. Jeg har hatt så mye glede av disse dagene , denne sommeren har vært som et eventyr for meg. Allerede savner jeg landeveien , savner følelsen av å leve igjen. Men mest av alt savner jeg en liten gul hytte , og alle de fantastiske menneskene som har bidratt til at denne ferien ble uforglemmelig.

Denne uken har gått så fort , og plutselig var dagen kommet. Svigermor skulle reise , nok et punktum for at ferien nå var over. Det er alltid godt å ha henne her , jeg ser på min mann også at han slapper mer av når hun er tilstede. Ja det gjør vi alle , og en liten gutt har hatt stor glede av å hatt henne her.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Derfor ble det en litt trist søndag idag , det er litt vemodig og tenke på at det nå er over. Men heldigvis fikk en liten gutt fort noe annet å tenke på , når nabobarna kom hjem fra en liten ferie var det et kjærkomment lyspunkt. Det er alltid kjekt å høre på hvordan de utfolder seg utenfor stuedøren , og igjen kunne barnelatter høres i en ellers så stille gate.

Imorgen begynner hverdagen for fullt for en liten gutt , og det gleder han seg til. Barnehagen er savnet , og det er ingen tvil om at han trenger å bli aktivisert. Det blir nok litt kjedelig i lenden med bare mamma og pappa , vi klarer ikke henge med på det tempoet som bobler inni en liten gutt.

Men selv om hverdagen nå begynner for min mann og en liten gutt , så blir jeg heldigvis ikke helt alene i et stort hus. Ihvertfall ikke enda , to av mine eldste blir hjemme litt til. De har ferie en uke til ihvertfall , noe jeg er takknemlig for. Da blir ikke overgangen så stor , jeg får ikke en så hard start på hverdagen.

Denne søndagen har vært preget av papirarbeid og opprydning , nå handler det bare om og bli klar til morgendagen. Klær må pakkes og merkes , en barnehage starter må ha klærne i orden. Papirarbeidet gikk ut på å fylle ut reiseregninger , noe må da min mann få igjen for alt arbeidet.

Så nå er det ingen tvil om at hverdagen er like om hjørnet , det kjenner jeg på svetteperlene i panna. For er det noe jeg hater og gjøre så er det papirarbeid , og nå avslutter jeg denne siste feriedagen slik den begynte , med pakking av klær og endeløse papirbunker….

PS : Kanskje like greit at det ikke ble hurtigruten på hjemturen??

Nylig skrev jeg et innlegg der jeg tok en jævel i forsvar , et innlegg jeg fremdeles står for idag. Jeg er oppdratt til å alltid tro det beste om folk , ihvertfall til det motsatte er bevist. En egenskap jeg iherdig prøver å lære mine barn også , se det gode i menneske fremfor feil og mangler.

Ingen av oss er feilfrie , ja noen ganger må man gjøre den samme feilen flere ganger før man lærer. Vi er alle bare mennesker , og alle mennesker gjør feil iblant. MEN , ja for det er et stort MEN her , det er når man skulle vist bedre at jeg reagerer.

For når man ser på blogglisten idag så ser man med det blotte øye at noe har forandret seg , det er ikke lenger bare de unge som regjerer innenfor bloggverdenen. Godt voksne menn og kvinner har tatt mer og mer over , og det er en kokk et synlig bevis på.

Jeg har vært fryktelig stolt over være en del av denne nye bloggverdenen , en liten verden som har fokus på det viktigste i livet på godt og vondt. En verden med erfaring , gode forbilder for våre unge håpefulle.

Det er ikke hver dag jeg er innom blogglisten for å lese , men jeg titter innom med jevne mellomrom. Noen blogger leser jeg oftere enn andre , og ofte blir jeg glad når jeg leser om andre sin hverdag. Men noen ganger blir jeg bare trist og provosert , ja opprinnelig skuffet.

Et bilde fikk meg til å reagere , og for meg var det bilde et direkte hån. Et bilde som gikk rett i hjertet på meg , og jeg følte meg regelrett truffet. Ja jeg ble skuffet , for den samme bloggeren jeg tok i forsvar for litt siden hånet nå meg. Ikke bare meg , men en hel sårbar gruppe som denne våren har sittet innesperret med en redsel så stor.

Det er ikke bestandig like lett å være et forbilde , spesielt ikke når man er ung og kun har levd en brøkdel av livet. Men når man er en godt voksen mann eller kvinne med noen år på ræva så bør man vite bedre , det trodde jeg ihvertfall. Jeg har ikke tenkt å linke til det innlegget jeg nå skriver om , ei heller dele noe bilde. Vedkommende fortjener ikke noen flere klikk på et innlegg som håner en hel gruppe.

Når man spøker med munnbind bruk i den tiden vi er inne i nå så statuerer man et eksempel , et eksempel jeg dessverre ser sprer seg som ild i tørt gress. “Det er ikke så farlig lenger” er en holdning som nå sprer seg , og nå har en godt voksen (som burde vite bedre) toppblogger bidratt til at denne type holdning har fått enda mer fokus.

Jeg er en av mange som tilhører en sårbar gruppe , en gruppe som kan miste livet dersom Korona kommer inn i våre skjøre kropper. En gruppe som har tatt alle sine forhåndsregler , men som stadig vekk blir kategorisert som overhysteriske.

Denne sommer ferien var et kjærkomment avbrekk for oss som familie , men det var ikke en ferie vi tok lett på. Risikoen for smitte tok vi med oss , og vi veide til stadighet opp farene ved alle steder vi besøkte. Selv om vi reiste innenfor vårt eget land følte vi oss ikke trygge , hele tiden hadde vi fokus på vår egen sikkerhet. En meters regelen økte vi til to , og store folkemengder holdt vi oss unna. Nye opplevelser måtte vike dersom vi følte det innebar for mye fare , det viktigste for oss var liv og helse.

Mitt liv , mine barn sin eneste mor sitt liv , men også alle de menneskene vi møtte på vår vei. Men det som virkelig gjør meg oppgitt er denne holdningen dette forbildet viser overfor egen familie , sine egne barn og en vakker kjæreste.

Selvfølgelig har jeg fått med meg beklagelse innlegget i etterkant , en kokk forsøkte å beklage sin såkalt uvitenhet. Det innlegget fikk luften til å gå helt ut av meg , en beklagelse forsvant i forsøket på flere leserklikk og egen vinning.

Jeg kjemper hver dag for å få enda en dag sammen med mine kjære , og slik det ser ut nå må jeg fortsette min kamp innesperret. Vi går mot høst , en høst der Korona igjen får regjere. Så ja jeg er opprinnelig skuffet , skuffet over likegyldigheten som nå utspiller seg….

Helt siden vi kom hjem fra ferie har det skjedd uforutsette ting , det er nesten så jeg begynner å lure. Idag startet dagen også på uforutsett vis , en kraftig fuglelyd fikk meg nesten til å stå i senga. Ja det siste hadde jo vært et mirakel , men om ikke jeg reiste meg så gjorde ihvertfall hårene på kroppen det. Et lite øyeblikk trodde jeg at måsen hadde flyttet inn , eller at jeg fortsatt befant meg i drømmeland.

Men i drømmeland fant jeg fort ut at jeg ikke var , og lyden ble bare høyere og høyere. Etter at jeg hadde fått summet meg og lagt ørene på stilke så begynte det å demre for meg , det viste seg at gubben hadde glemt noe vesentlig. En mobil lå nemlig og vibrerte rett utenfor soverommet mitt , og ifølge den var det tydeligvis på tide og stå opp.

Vi har nemlig prøvd å komme oss opp tidlig på kjøreturen hjem , og forrige lørdag var det min telefon som ble brukt til vekking. Og da er det gjort , for om man glemmer å gå inn og huke av dagen man har stilt klokken på så ringer den på samme tidspunkt neste uke også.

Litt over 07.00 begynte den å ringe , og tror du den ga seg?? Neida , i nesten tre timer lå jeg og hørte på måsespetakkelet som utspant seg utenfor soveromsdøra mi. Hvem i huleste er det som finner opp disse alarmlydene?? Minst hundre måser hadde tatt over en liten telefon , og det hørtes ut som alle hadde fått trykt en halv vannmelon ned i strupen. Aldri har jeg hørt en verre lyd , måkeskrik på stranda har nå fått en ny betydning.

I tillegg var jeg ikke i seng før 01.45 inatt , og mangelen på søvn gjorde meg ikke akkurat mer lystig. Hadde jeg kunnet gå er det ingen tvil om hva jeg skulle gjort , jeg hadde gått rett opp og lagt den utenfor soverommet til gubben , men ikke før jeg hadde skudd opp lyden på maks. Men der lå jeg altså , i tre timer var det bare meg og hundre feilproduserte måser.

Ikke så rart at øynene har vært mer igjen enn normalt idag , hårene på kroppen står enda oppreist. Og det til tross for at sommeren kom tilbake til Bergen idag , temperaturen har virkelig vist seg fra sin beste side. Det kunne ikke ha passet bedre , for idag hadde vi invitert mine foreldre på middag.

Siden svigermor reiser imorgen så måtte vi utnytte henne en siste gang , det er ingen tvil om hvem gubben har lært å lage Finnbiff fra. Svigermor sin Finnbiff gryte er den beste , det er noe av det beste jeg får. Så selv om dagen ikke fikk den starten jeg ønsket så endte den ihvertfall bra. Nå skal vi nyte skillingsboller med deilig melisglasur , og bare nyte disse siste timene med svigermor , det blir nok en stund til neste gang.

Det er snart slutt på moroa for oss også , hverdagen lurer like om hjørnet. Vi har kun morgendagen igjen , på mandag blir det full rulle igjen. Isak gleder seg til å begynne i barnehagen igjen , han gleder seg til å førskolestarter. Det blir et spennende siste år i barnehagen , og det er med klump i halsen at vi nå innser at enda en epoke nærmer seg slutten. Så nå er det bare å begynne å forberede seg , på mandag er det på an igjen….

Hver dag venter jeg , mitt liv er satt på vent.

Mitt liv er ikke mitt lenger , mitt liv tilhører fortiden.

En fortid jeg aldri får tilbake , mitt gamle liv forsvant.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til julebordsesongen: Finn din favoritt

Forsvant med viserne på klokken , for nå er tiden stoppet opp.

Alt jeg gjør er å vente , sekunder blir til minutter.

Minutter blir til timer , jeg teller dager nå.

Dager blir til uker , uten at jeg henger med.

Ukene blir til år , år som ikke tilhører meg lenger.

Hver dag venter jeg , venter på en dag jeg vet vil komme.

Ventetiden er lang , ventetiden er full av venting.

Klokken tikker , jeg ser hvordan viserne stadig kommer nærmere.

Før eller siden vil de stoppe , mitt liv er fanget i to små visere.

To visere tikker for meg , de tikker for oss.

Vi er mange , mange sjeler som venter på det samme.

Sarte sjeler som er fanget i tiden , fanget i egen kropp mens vi venter.

Venter i takt med tiden , venter på at våre liv skal bli fanget i tiden….