Sydenstemning i Vardø…

Jeg fikk sjokk når jeg våknet i dag, for den lille hytta hadde blitt forvandlet til en badstue i løpet av morgentimene. Jeg må innrømme at jeg alltid har fnyst litt når jeg har hørt vardøværingene har skrytt over sommertemperaturer, jeg har alltid tenkt at de har skrytt på seg en temperatur eller to. Men i dag fikk jeg virkelig merke det på kroppen, aldri hadde jeg trodd at det kunne bli så varmt her oppe.

Gubben skulle ut i bilen for å hente rullestolen, og stønningen som kom fra yttersiden sa det meste om hvor varmt det var ute. Jeg var rimelig spent på temperaturmåleren som hang på hytteveggen, og i dag kunne vi lese av 27 røde. Ikke var det vind heller, og uten skygge var det nesten uholdbart å sitte der. Så vi fant ut at her måtte vi bare komme oss ut til øya i havgapet, for der kunne vi forhåpentligvis få litt avkjølende vind.

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

Men på veien måtte vi ta et obligatorisk stopp hos svigerfar, og det stoppet skulle vise seg å by på et aldri så lite eventyr. Siden det var så fint vær bestemte vi oss for å ta en tur ned på Kiberg stranda som lå et steinkast fra svigerfar sitt hus, og det til stor glede for en liten gutt. Vi hadde ikke gått mange meterne før vi var omringet av måker, eller krykkjer som de sier her nord. De har nemlig bygget krykkjehotell her, og der var det et yrende liv.

Se film her!

Krykkjene hadde også inntatt strandkanten når vi kom gående, og de var tydeligvis ikke de eneste som hadde behov for å kjøle seg ned denne varme sommerdagen. For selv om det var mennesker på stranda så var også reinen der, og det skulle gubben få merke etter hvert. For det gikk ikke lang tid før en liten gutt så sitt snitt til å ta seg et lite bad på den innbydende stranda, lite visste vi at det skulle føre til et aldri så lite nervesammenbrudd hos gubben.

I idylliske omgivelser la en liten gutt på sprang ut i det avkjølende Barentshavet, gubben selv sto igjen på land og fulgte med. Plutselig ser jeg de kommer løpende i sidesynet, to villrein i full galopp mot gubben som sto på land. Gubben selv var opptatt med å filme en liten gutt så han oppdaget ikke de med det første, men når galopperende hover nærmet seg ti meter fra der gubben sto fikk han øye på de. Jeg så hvordan gubben gikk fra lett sommerbrun farge i ansiktet til kritthvit på et øyeblikk, han stivnet helt til der han sto.

Mens et av reinsdyrene hadde vett til å snu i tide så det ikke ut som om det andre hadde tenkt til å stoppe, Gubben sto fortsatt fryst som en statue på stranden når reinen nærmet seg fem meter, men plutselig skjønte gubben at han måtte gjøre noe.  Med veivede armer prøvde gubben febrilsk å påkalle seg oppmerksomhet, og det var tydeligvis i grevens tid. Kun få meter fra der gubben sto tok reinen en u-sving før den galopperte tilbake andre vei, og først da så jeg gubben fikk pusten igjen.

“Så du det” ropte en svett gubbe nede fra stranda, “Æ trudde æ måtte løpe ut til fyrtårnet og sette mæ”. Sakte men sikkert beveget han seg mot der jeg satt, og når han dumpet ned ved siden av meg ble det tydelig at sjokket enda ikke hadde lagt seg. “Hadde ikke reinj#vel#n snudd så hadde æ vært på hurtigruten no” sa gubben mens han kikket ut på det gjenkjennelige skipet som seilte forbi ut i havgapet, “og da hadde det ikke bare vært Gud som hadde klart å gå på vannet ” konstaterte han bestemt.

Gubben mente tydeligvis at han hadde løpt så fort at beina ikke hadde rukket å synke ned i vannet, så hadde ikke reinen snudd i tide så hadde vi fått oppleve et nytt mirakel, og det hadde satt Kiberg på kartet en gang for alle mente gubben bestemt. I en rullestol satt jeg og lo så tårene trillet, og igjen holdt jeg på å stryke med. Heldigvis forløp resten av dagen litt roligere, og det tror jeg spesielt gubben var glad for…