Så var det hverdag igjen…

Jeg trodde jeg drømte fortsatt når jeg våknet i går, glosene til gubben ringte enda i hodet mitt. Det tok meg et øyeblikk å innse at lyden ikke kom fra mitt hode, fra stuen hørte jeg hvordan gubben trampet rundt.
Jeg skjønte lite der jeg lå, men jeg skjønte av lyden at her var det best å holde senga.

Lydstyrken økte i styrke jo nærmere den kom soveromsdøren min, og med ett følte jeg at dommedag var nær.
Igjen kjente jeg hvordan kroppen min gikk i forsvarsmodus, Finnmarksgloser er aldri et godt tegn. Jeg hørte hvordan hengslene til skyvedøren min skrek av smerte når den ble åpnet med et smell, og igjen hørte jeg hvordan finglassene mine i glass skapet ufrivillig skålte for et nytt år.

Annonsørinnhold

Årets mest etterspurte skjønnhetskalendere

Et rødsprengt svett hode kom til syne i døråpningen, og jeg tør banne på at det kom røyk ut fra to hvesende nesebor.
Det var da det slo meg, en genial ide i følge meg selv. Inspirert av treningen med bikkja lukket jeg øynene for å spille død, men jeg glemte et sekund hvem jeg hadde å gjøre med.

“Ja du e vel DAU og nå” gaulte gubben fra døråpningen, med en røst som kunne vekket Dracula til liv skjønte jeg at her hadde jeg ingen sjans.
Klokken var knapt 09.00 en mandags morgen, og kjerringa var nå blitt vekket opp fra de “døde”.

På gubben sin aller siste fridag gikk alt til hel##te, en telefonsamtale avbrøt gubbens skjønnhetssøvn. I andre enden satt en av mine sønner, bilen vi hadde kjøpt rett før jul sto nå midt i veien enda mer dau enn kjerringa i senga.
I dashbordet var det rene juletrefesten, alle varselslampene sto nå og lyste mer enn selve fyrverkeriet på nyttårsaften.

Glosene til gubben sa sitt, selv takket jeg høyere makter for at jeg ikke var en El bil i bakken. For alt jeg hørte var “spræng mannskjiten” og “Æ ska sette fyr på driten”. 
Jeg ble liggende i senga og høre på godstoget som i lynets hastighet satte kurs for yttergangen, og like etter ble døren smelt igjen. Man skulle kanskje tro at stillheten tok over når en illsint finnmarking forlot huset, men alt jeg hørte var glosene som ga ekko mellom høye vestlandsfjell.

Det gikk ikke lange tiden før jeg igjen hørte en tordentale utenfor soveromsvinduet mitt, og like etter smalt skyvedøren min opp på ny.
“Den e fette dau” var det første jeg hørte, og det var da jeg innså at hverdagen hadde vendt tilbake. Bilberging måtte til og nå står bilen til ungene på verksted, og gubben visste godt hva det betydde. Han vet nemlig at en bil mindre går utover hans bil, det var vel derfor gubben sto opp klokken 05.00 idag, ingen skulle få stikke av med bilen hans…