For første gang denne ferien måtte vi stille vekkerklokken i går kveld, for i dag måtte vi komme oss opp tidlig. Vi skulle nemlig i minnestund i dag, en barndomskamerat av min mann mistet sin far tidligere i år, og hans siste ønske var å legges til hvile i Hamningberg. Hamningberg er et lite fraflyttet fiskevær som ligger i Båtsfjord kommune, og hver gang vi er i Vardø må vi ta turen ut dit.
Før i tiden var det mye aktivitet i Hamningberg, men nå er det i hovedsakelig hyttefolk som tilbringer tid der ute. På sommeren kommer turistene langveisfra for å besøke stedet, her er det mye historie fra 1800 tallet og andre verdenskrig å finne, men det er det spesielle landskapet som virkelig lokker turister hit. Vi kjørte mye innover mot Hamningberg når vi bodde her oppe, og jeg sluttet aldri og forundre meg over det spektakulære landskapet.
Nok en dag våknet vi opp til et nydelig vær, og jo nærmere Hamningberg vi kom jo høyere ble temperaturen. Det er ganske så utrolig at det kan bli så varmt på et sted som ligger så åpent ut i havgapet, vi fikk sjokk når temperaturmåleren viste 29 grader. Heldigvis var det litt vind der ute, det hadde ikke vært levelig hvis ikke. Selve minnestunden skulle være i det lokale kapellet, men der kom ikke jeg meg inn med rullestolen.
Hamningberg kapell er et gammelt bygg, og det siste de tenkte på den tiden var å gjøre bygget rullestolvennlig. Men siden det var et nydelig vær var det ingen problem for meg å stå utenfor mens gubben gikk inn, dessuten ble svigerfar stående igjen med meg ute så selskap hadde jeg også. Det var spesielt å stå utenfor og føle på sorgen som kom flommende ut av to kapell dører, og igjen ble jeg påminnet om hvor skjørt livet er.
Plutselig hørte jeg noe bak meg, en pese lyd etterfulgt av trampende hover ga meg frysninger på ryggen. Et lite øyeblikk senere var den så nær at jeg kunne kjenne pusten hans i nakken på meg, og brått løp et reinsdyr forbi meg. Den var knapt nok en meter fra rullestolen min når den løp forbi, og plutselig skjønte jeg hvordan gubben hadde hatt det på stranda i Kiberg. Snakk om å få hjertet i halsen, og hvor svigerfar var i det øyeblikket har jeg enda ikke fått svar på.
Lite visste jeg at det bare var et forvarsel på det som skulle komme, for like etterpå trodde jeg min siste tid var kommet. Helt ut av det blå snudde vinden, og det hele skjedde så fort at jeg ikke rakk reagere. En kald skarp nordavind kom rett mot meg med full styrke, og jeg kjente med en gang at dette ikke kom til å gå bra.
Jeg tåler nemlig ikke å få vind mot ansiktet, jeg får rett og slett ikke puste. Jeg prøvde febrilsk å bøye hodet frem for å stå i mot den verste vinden, men vinden var så sterk at jeg ikke hadde sjans til å stå i mot. Svigerfar kom løpende bort til meg for å se hva som sto på, men uten luft i lungene klarte jeg ikke få frem et ord. Heldigvis klarte jeg å lage en høy nok lyd til å påkalle gubbens oppmerksomhet, og like etter kom han løpende ut for å hjelpe meg. Det er når slike ting skjer jeg virkelig kjenner hvor dårlig lungekapasitet jeg egentlig har på grunn av denne sykdommen, og i et lite øyeblikk trodde jeg at min siste time var kommet.
Det skulle tatt seg ut, jeg syns jeg kan se for meg overskriften. “Kvinne med ALS døde under minnestund, vinden ble for sterk”. En ting er i hvert fall sikkert, jeg kommer aldri til å glemme denne minnestunden. En liten gutt tok bilnøklene fra sin far, han skjønte at han måtte få meg i bilen fortere enn svint. Jeg tror jeg aldri har kjørt rullestolen så fort som jeg gjorde i dag, det luktet svidd gummi etter meg.
Men jeg er glad for at min mann kom seg i minnestunden, jeg visste hvor mye det betydde for han. Nå er vi tilbake på hytta og roen har igjen senket seg, og nå kan vi se tilbake på enda et uforglemmelig minne. Foruten om vinden så fikk vi en fin tur til Hamningberg, og når du kommer til Hamningberg når du også slutten av veien. Det føles på mange måter som om du har kommet til verdens ende når du kommer ut hit, og verdens ende har aldri vært vakrere enn i dag…
Fantastisk flott natur og for en nydelig sommerkjole du har på deg. Jammen godt du fikk reddet deg inn i bilen fra den iskalde kraftige vinden.
Utrolig kjekt å følge dere på ferieturen. 🙂
Tusen takk Elin, ja det var godt å komme seg under teppet i bilen i dag 💕
Finnmark er bare helt nydelig. vi har vært på ferie der 3 sommere og har besøkt alle disse vakre stedene du skriver om. vi er også på vei oppover nå og ankommer mest trolig Alta i morgen. 💜💜💜
Ja det er helt nydelig her oppe, spesielt når været viser seg fra sin beste side 💕